Mellom bygningene på en gård står et enslig gammelt og ærverdig tre. Nærmere bestemt litt nordafor uthuset. Hvor lenge dette har stått der vites ikke. Kanskje sto det der allerede da de første bygningene ble oppført, en eller annen gang på begynnelsen av 1700 eller 1800- tallet. Ferdig og velvokst og klar for sin oppgave frem til nåtid, og for så vidt fremtid. Om det får lov.

Treet er ei gedigen gammel bjørk som strekker sine symmetriske greiner ut i alle fire himmelretninger. Nesten som et slektstre.

I treet har det alltid hekket et skjærepar. Disse har alltid bygget nye boliger. Noen ganger litt lavt i treet, noen ganger litt høyere, og av og til har de tatt til takke med sin opprinnelige bolig. Unger har de fått frem. Alltid. Når skjæra hadde tatt bolig tok ingen andre fugler sjansen på å hekke i samme tre. Nei, da trakk disse seg tilbake til stærkasser og andre reirmuligheter i nærområdet. Svalene, for eksempel, kom alltid litt seint «på banen». De foretrakk reirplasser inne i diverse låver.

Bjørka er stor den. Omfavner fugler og beskytter mennesker over hele gårdsplassen. Det må nok derfor være en grunn til at alle gårdseiere setter slik pris på å ha et tuntre.

Noen greiner peker mot Åsen og Steigtinden, andre mot Børrvasstindene, flere mot Blåmannsisen i vest og andre mot galgeodden på andre siden av Skjerstadfjorden, - der man henrettet mennesker etter dom. Enten med øks, eller med sverd. Siste gang rundt 1710. Begge metodene var vel like humane, - uansett.

På sørsiden av treet ligger selve våningshuset. En gang et gammelt, og litt nedseget Nordlandshus.

Nå et restaurert og moderne bolighus. Mot nord var det en gang ei ganske så stor grøft med god vannføring og hvor melkespannene ble nedkjølt. Ei lita trebru over grøfta førte tråkket videre innover til ved- og bærskog for bygdas beboere. Her hadde alle sin ferdselsrett. På andre siden av grøfta lå også en gang et brønnhus, - på fjordsiden av den gamle kjerreveien.

På østsiden lå en gang en låvebygning som huset både kyr, ungdyr og hest. Denne er borte nå. Mot sør-vest ligger et uthus med smie og utedo samt fine flate enger som strekker seg opp mot en gang et sommerfjøs, og en ås som tidligere forsynte den gamle gården med nødvendig brensel.

Ryktene sier at det fantes husmannsplasser under denne gården i tidligere tider. Dette må kanskje, i beste fall ha vært rundt 1700- tallet, tatt i betraktning at Svartedauen oppsto rundt 1350 og bygda Holand ikke var bebodd i nærmere 200 år etterpå. Hvordan tilstanden var på Naurstad i dette tidsrommet kjenner jeg ikke til.

Åsen mellom bygdene Holand og Naurstad beskrives å være nærmest snauhugget på denne tiden.

Dette tuntreet har tydeligvis overlevd flere av disse epoker og hendelser. Det er derfor av største viktighet å vise nødvendig respekt for slike tre, og forsåvidt alle andre tuntre.

Det finnes slike eksempler i alle bygder. Ta vare på disse.

Vi vandret en gang respektfullt under de lange greinene. Selv disse hadde nok tålt våre kilo om vi ønsket å klatre slik min kamerat og jeg gjorde for mange år siden. Denne gang nøyer jeg meg å stille vandre under disse og forbi dette naturens underverk.

Stille fortsetter jeg langs hestetråkket som fører meg frem til den plassen jeg ønsket å etablere en fritidsplass på. Med kone, unger og den lille familien jeg fikk etablert.

Tuntreet sender et stille austavinds sus tilbake. Et sus av levd liv. En påminnelse.