Slaveri har eksistert til alle tider og i alle kulturer. Slaveriet eksisterte i antikken, det eksisterte i Afrika før europeerne kom dit og det eksisterer i dag.

Selv om det har hatt ulike navn, har slaveriet stor sett hatt samme form; mennesker fratas sin frihet og sin verdighet og tvinges til å jobbe gratis for andre.

Det er likevel to perioder som skiller seg ut gjennom sin massivitet og sin brutalitet: de romerske latifundiaene og de amerikanske slaveplantasjene.

Mens de fleste slaver ellers var husslaver, var dette storskala landbruksproduksjon der slaveriet som institusjon var avgjørende for landets økonomi.

For å forstå raseriet bak dagens opptøyer i amerikanske gater må vi forstå USAs dype røtter i dette slaveri. Forstå slaveriets rolle som en amerikansk arvesynd. En synd nasjonen aldri har tatt noe egentlig oppgjør med.

Det er en synd som tvert om ble videreført etter at borgerkrigen satte slavene fri, gjennom stadig nye lover som gjorde svarte amerikanere til annenrangs borgere.

Lovverket ble ikke formelt rettferdig før langt inn på 1960-tallet - mot sterk motstand - og de underliggende holdningene er ennå ikke endret blant alt for mange amerikanere.

Nå gir ikke urett begått mot deg selv, deg noen rett til å begå urett mot andre, og deler av de monstrasjonene har vært voldelige og skadet mer enn de gavner.

Det er heller ikke tvil om at ytterliggående krefter har kapret noen av demonstrasjonene, men det må aldri få skygge for det store flertallets rettferdige indignasjon.

Utover 1800-tallet ble det mer og mer klart at slaveriet som økonomisk institusjon brøt med grunnprinsippene for kapitalismen. Et marked krever mennesker som kan kjøpe varer og tjenester, og det igjen krever at de har inntekter.

Dette ble først åpenbart i det industrialiserte England, ettersom vareproduksjonen stadig økte. Det er derfor ingen tilfeldighet at kampen for å avskaffe slaveriet og slavehandelen fikk sitt første gjennomslag der.

Ei heller at kampen aldri lyktes i USAs landbruksbaserte og eksportavhengige sørstater. Der måtte det en borgerkrig til for å gjøre slutt på slaveriet.

Dette var et slaveri som ble gjort til en av samfunnets grunnleggende byggesteiner, og det krever en ekstra sterk form for legitimitet i befolkningen. Den ble skapt gjennom å definer de svarte som annenrangs mennesker.

Når et slikt slaveri fjernes utenfra og med vold, bidrar det antakelig kun til å forsterke denne underliggende holdningen. Kombinert med følelsen av å ha blitt frarøvet en nedarvet rett til å herske over andre, skapes det et forsterket hat til ens tidligere slaver.

Dette var et hat som fikk blomstre tilnærmet fritt i sørstatene, i et forsøk på å binde landet sammen igjen etter en ødeleggende krig.

Siden har det vært gjort flere forsøk på å fjerne den iboende rasismen fra det amerikanske samfunn, og gjennombruddet for borgerrettsbevegelsen på 60-tallet fikk mange til å tro at man nærmet seg en løsning.

Også da flammet amerikanske byer opp i protest, mens svarte ledere ble drept og lemlestet. Mye ble da også endret, men den systemiske rasismen ble i beste fall dempet.

Svarte i USA er fremdeles en permanent underklasse, som blir rammet ekstra hardt av koronaviruset. Når nok et politidrap kommer på toppen av dette, tennes flammen til kruttønna.

Nå er det slett ikke uvanlig at svarte menn drepes av amerikansk politi, sjansen er tre ganger større om du er svart enn hvit. Raseriet nå forsterkes derfor ikke bare av korona, men også av mannen i Det hvite hus; en president hvis retorikk gang på gang gjenbruker rasistiske tema og motiver.

Hvorvidt Donald Trump selv er rasist, eller bare narsissist - antakelig begge deler - spiller liten rolle. Uansett gjør han, i stedet for å forene samfunnet, det han er best på; deler det opp i "oss" og "dem". Og stiller seg 100 prosent på sine hvite kjernevelgeres side.

Men Trump er - som i de fleste andre tilfeller kun et symptom. I dette tilfellet på det amerikanske samfunnets underliggende problemer med rasisme - et problem som strekker seg minst 150 år tilbake i tid.

Forhåpentligvis tar det ikke 150 år til å løse dem.