Troms og Finnmark risikerer å gå rett inn i rollen som et bittert, gammelt ektepar hvis eneste glede i livet er å pine hverandre

Stein Sneve er journalist og kommentator

t i Avisa Nordland ..

Stein Sneve er journalist og kommentator t i Avisa Nordland .. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

AproposTidligere i år la regjeringen fram en egen handlingsplan mot tvangsekteskap. Den skal hindre at noen i Norge må gifte seg mot sin vilje. Med ett unntak; befolkningen i Finnmark.

De skal gifte seg med naboen, enten de vil eller ikke. Rasende innbyggere, negative meningsmålinger, skeptiske politikere; intet nytter. Mor Erna har bestemt at Finnmark og Troms skal bli ett, og den fysiske foreningen skjer ved nyttår.

Det kan bli litt av en bryllupsnatt. For de som har registrert at det i Bodø finnes en viss mistenksomhet overfor Tromsø; gang den med 10 og du kommer i nærheten av den frykt folk i Finnmark føler overfor denne frieren.

Ja, selv i Tromsø er det nå enkelte som har begynt å lure på hva de egentlig har gitt seg inn på. For bryllupsnatta er nå en ting; et ekteskap med en partner som er dratt inn i kirka etter håret gir aldri det beste utgangspunkt for et lykkelig samliv.

Jeg har selv bodd ti år i Øst-Finnmark. Det var ti fantastiske år, som ga meg anledning til å bli kjent med noen av Norges åpneste, mest gavmilde og rause mennesker.

Å være «finnmarking» ble for meg en hedersbetegnelse av høyeste orden.

Men finnmarkingen er ikke bare raus, han er også en frihetselskende anarkist med et sterkt behov for å forme sin egen framtid. En sann pioner; et grensemenneske både mentalt og geografisk.

Stordelen av Finnmark er da også ødemark; uendelige vidder, dype fjorder og et hav som fortsetter inn i evigheten.

Her har menneskene bokstavelig talt klort seg fast på de få plassene som innbyr til permanent bosetting. Plasser møysommelig bygget opp igjen etter at tyske tropper hadde jevnet dem med jorda.

Og norske myndigheter helst hadde sett folk fant seg opphold lenger sør.

Nå snakker man i Finnmark i fullt alvor om den andre nedbrenninga. Det er å dra det for langt, men fortvilelsen er lett å skjønne.

For selv om ektemaken kommer fra nabogården, ligger det en verden mellom de to som skal giftes.

For i Troms er det byene som bestemmer. Ikke minst en raskt ekspanderende og selvbevisst fylkeshovedstad, som i sammenligning får mange steder i Finnmark til å ligne ødegårder etter pesten.

Forhandlingene om medgifte er for lengst i gang. Så langt har mye dreid seg om navn på den nye regionen, og hvor ulike fellesfunksjoner skal legges.

Tromsø-avisa Nordlys har skapt reaksjoner på hjemmebane ved å foreslå at administrasjonssenteret legges til Vadsø. Det er et steg i riktig retning.

Tromsø må være usedvanlig rause med både giftering og morgengaver skal man nå bryllupsnatta uten for mange blåveiser.

Uansett endrer ikke det de grunnleggende forhold i selve ekteskapet: Så lenge det varer, vil den reelle makta ligge i Tromsø.

Nord-Norge er ifølge politikere av alle avskygninger framtidas region. Det er knapt grenser for ressurser og vekstmuligheter.

Skal landsdelen makte å utnytte dette, og snu trenden med fallende folketall, er nøkkelen økt kontroll over egne ressurser. Enten vi bor i Nordland eller nye Finnmark (som regionen selvsagt bør hete).

Den kontrollen er det bare Erna som kan gi oss, som den nasjonale storfamilies nåværende matriark.

Så langt har hun vært mer opptatt av å få tvangsgiftet noen fettere og kusiner. Tiden er overmoden for å gi dem noe fornuftig å stelle med også, noe å leve av, noe som gir dem evnen til å bygge sitt eget hjem og et eget, selvstendig liv.

Så kan det kanskje likevel bli liv og barnelatter i huset.

Hvis ikke risikerer de nygifte å gå rett inn i rollen som et bittert, gammelt ektepar hvis eneste glede i livet er å påføre hverandre smerte.

Artikkeltags