Nordlys slakter TIL etter skrekktapet: - Det verste var at det var som forventet

Er Tromsø i ferd med å institusjonalisere middelmådighet? Det spør Nordlys på lederplass.
Foto: Mats Torbergsen / NTB scanpix

Er Tromsø i ferd med å institusjonalisere middelmådighet? Det spør Nordlys på lederplass. Foto: Mats Torbergsen / NTB scanpix Foto:

Av

TILs verste serietap mot Bodø/Glimt noensinne er et faktum. Det verste var at det var som forventet. Vi var forberedt på det. Glimt var nærmere 7-0 enn TIL var redusering. Det var en av de mest ydmykende kampene i TILs historie.

DEL

MeningerDet er i Tromsø likevel en slags naiv tiltro til at arbeidet som gjøres i klubben er av ypperste kvalitet, til tross for at alle fakta peker i en annen retning. Simo Valakari har en forferdelig statistikk, med tap i 23 av de siste 37 kampene i eliteserien, og kun åtte vunnet. Seiersprosenten er 20 prosent. Den sportslige ledelsen makter ikke å stabilisere prestasjonene på noe som er i nærheten av et gjennomsnittlig nivå. Ingen trener har beholdt jobben i TIL så lenge med så svake resultater og svak utvikling.

Spillestilen er åpenbart ikke tilpasset kvaliteten på Tromsøs spillermateriale. Og det er i ferd med å gå fryktelig galt.

Men fra mange i Tromsø er det taust også fordi det er mye likegyldighet med i bildet. Men naivitet ligger som kjent ikke langt unna selvgodhet. Derfra er veien kort til middelmådighet. For fisken som lever i bollen, ser seg ofte blind på sitt eget perspektiv.

Hvor ble det av alle de 30 årene med såkalt toppidrettskultur i TIL? Er klubben i ferd med å institusjonalisere middelmådighet? Ja, endog akseptere den som en forutsetning for hele virksomheten?

LES OGSÅ:

Livet uten Evjen? Det blir topp, det!

Tromsø-journalist etter kalassifrene på Aspmyra: - Jeg er sjokkert

Glimt-børsen etter kjempeseieren: - Bunnsolid!

En av årsakene til at middelmådigheten vi ser i TIL, er at det har utviklet seg et slags mønster hver gang de økonomiske problemene virkelig tårner seg opp. Da kommer hedersmannen Trond Mohn, geleidet av sitt sendebud Kjell Kolbeinsen, klubben til unnsetning og rydder opp i de økonomiske flokene. De to hedersmennene vil det godt, men har det bare vært godt for TIL? Det er et vanskelig spørsmål, men det må stilles, uten at vi vet svarene.

Man skulle tro at når klubben har vært helt avhengig av hjelp utenfra, så burde det ringe noen røde bjeller internt i klubbens styre. For det må jo gå på selvtilliten løs. Å måtte få noen andre til å redde klubben gang på gang, år etter år, er en fallitterklæring. Er det ikke folk i klubbens styre og administrasjon som burde ta tak i situasjonen? Hvor lenge kan dette fortsette?

Den økonomiske armoden resulterer i dårlige sportslige resultater. Mønstrene vi ser på den økonomiske driften av klubben kommer til uttrykk på banen. I forkant av sesongene har klubben over flere år på rad lovet supportere gull og grønne skoger. Hver sesong med tilsvarende resultat: Med ryggen mot veggen og et nedrykksspøkelse som stadig kommer faretruende nær. Det er imidlertid lite ydmykhet å spore. Vi er på rett spor, er gjennomgangsmelodien hver gang det ymtes et kritisk spørsmål.

Hvis noen hever stemmen, blir kritikere ofte møtt med at man er negativ, og at man må huske på at 33 år i eliteserien og cup gull for 20 og 30 år siden tross alt betyr noe. Likheten til fisken i bollen er nærliggende.

Faktum er at klubben har rotert rundt sin egen akse flere ganger, på leiting etter det som skal være TILs identitet. Ledelsen har ved flere anledninger pekt på andre klubber og ment at TIL skal ta aktive steg for å bli mer lik diverse klubber. Når skal TIL bli seg selv? Når får vi se det sluttproduktet sportslig ledelse i TIL hevder klubben er på vei mot?

Klubben står overfor et retningsvalg. Tre plasser i klubbens øverste styre står på valg i vinter. Her må klubbens valgstyre tenke overordnet og langsiktig, og finne kandidater med hard vilje til å endre kurs. Den kan ikke rokkes ved straks en ny hovedtrener kommer inn porten på Alfheim.

For sannheten er at det som i lang tid har vært prestert fra og på Alfheim ikke er akseptabelt. Bodø/Glimt byr på sin side på en helt annen bredde og dybde i sin relasjon til sitt lokalsamfunn. I TIL synes man å være preget av fordums storhet, og sitt eget store selvbilde. Problemet er at verdien av et bilde fastsettes av alle andre, og ikke klubben selv.

Nå må det realitetsorientering til. Det må et kraftfullt og bredt samarbeid til, hvor TIL henter hjelp og energi fra det samfunnet klubben lever av og for. På alle nivåer. Et eget prosjekt må nedsettes, og resultatet må bli et tydelig definert grunnlag som borger for en revitalisert klubb. Hvor engasjement og sportslige resultater går hånd i hånd.

Fordi vi i Tromsø fortjener en høyere himmel over fotballaget vårt.

Artikkeltags