Gå til sidens hovedinnhold

Tok Hamsun-kritiker Dingstad sitt litteratursyn på alvor leverte han inn sin oppsigelse

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Legg ned Hamsunsenteret og forvis Hamsun fra litteraturhistorien! Det er kravet fra litteraturforsker Ståle Dingstad, som nylig har skrevet bok om Knut Hamsun og holocaust.

Dingstad slår fast at Hamsuns forfatterskap er fullt av antisemittisme, og mener det var med på å legge grunnlaget for at så mange norske jøder ble utryddet.

Å lese Hamsun etter Auschwitz er barbarisk slår Dingstad fast, og det kan ikke være statens oppgave å finansiere formidlingen av en krigsforbryters ideologi. Ergo: Legg ned Hamsunsenteret på Hamarøy.

Dingstads bok er ikke basert på ny informasjon om Hamsun, den er en såkalt nylesing av hans bøker, særlig av Markens Grøde. Heller ikke denne nylesingen avslører så mye nytt.

Det er lenge siden noe var i tvil om at Knut Hamsun både var nazist og antisemitt. Så her slår Dingstad inn dører så åpne at man kan kjøre tanks gjennom dem.

Det egentlig nye er Dingstads målestokk for hva som er god litteratur: Det er kun litteratur som også er «god» i moralsk forstand. Bøker skrevet av «onde» mennesker har ingen litterær verdi, og bør ikke leses.

Paradokset ved å utelukkende avgjøre kvalitet gjennom en etisk vurdering, er at Dingstad samtidig hevder at det ikke er bruk for slike som ham.

Er moral eneste målestokk trenger vi moralfilosofer, psykologer og etikere til å analysere bøkene. En litteraturviter er faktisk like lite kvalifisert til å ytre seg om moral som alle oss andre, så tok Dingstad sitt litteratursyn på alvor leverte han inn sin oppsigelse relativt raskt. Og begynte kanskje å studere etikk?

En av de bøker som gjorde størst inntrykk på meg i min studietid var «Reisen til nattens ende» av Louis-Ferdinand Céline. Boka følger unge Ferdinand Bardamu fra første verdenskrigs skyttergraver, via det koloniale Afrika til samlebåndene i USA før han ender opp som leder for et sinnssykeasyl i Frankrike.

Boka sitrer av en rasende energi, og et glødende hat til en meningsløs tilværelse. Språket glitrer og boka regnes i dag som et av det tjuende århundredes mesterverker.

Men skal vi følge Dingstads modell er den litterært verdiløs, for Celine var glødende antisemitt og ble etter krigen dømt til døden for landsforræderi og samarbeid med nazistene.

Poenget er at det ikke bare er Hamsun som må skrives ut av litteraturhistorien om vi skal ta Dingstad på alvor. Vi må erkjenne at Hamsun aldri var noen god demokrat, skriver han i Morgenbladet. Vel, er det også et kriterium er det få store forfattere vi kan lese framover.

Dingstad er ikke alene om denne måten å evaluere kunst på, den er i ferd med å etablere seg for fullt ved amerikanske universiteter, med påfølgende krav om at statuer må fjernes.

Det er et menneskesyn der man enten er gode eller onde, og der de onde ikke kan jøre noe som helst bra. Det er slik sett et like forenklet og fattig menneskesyn som litteratursyn.

Dingstad hevder at de av oss som vil skille mellom forfatteren og politikeren Hamsun gjør det fordi vi vil ha det enkelt. Det er tvert om Dingstad som gjør det enkelt for seg selv, ved å plassere alle onde egenskaper i ett menneske og så bekjempe det.

Det er både et forenklet syn på mennesket og på rasisme og antisemittisme. Rasisme er ikke noe som bare finnes i enkelte onde mennesker, mens vi andre er blottet for det.

Rasismen finnes som et potensial i oss alle, og vi må starte kampen mot rasismen med oss selv. Et sted å starte er ved å ta inn over oss at selv høyt intelligente, kreative og skapende mennesker kan være dypt destruktive og «onde», både i ord og handling.

Nazismen ble ikke primært båret fram av de barabariske massene, blant dens viktigste støttespillere var akademikere, studenter, filosofer og kunstnere som Knut Hamsun.

Å kalle dem alle "onde" og forklare alle deres handlinger ut fra denne ene dimensjonen gjør oss i hvert fall ikke bedre i stand til å gjenkjenne det onde når det igjen dukker opp.

Det kan derimot god litteratur, som tør framstille mennesker på både godt og ondt. Det er det Hamsun gjør. Ingen av hans hovedkarakterer er endimensjonale, de er sammenvevde garnnøster av motiver og drivkrefter. De er hele mennesker, ikke klisjeer.

Å hevde at dette ikke kan lære oss noe om det å leve, om det å være menneske fordi bøkene også inneholder ideologisk grums er å totalt undervurdere leserne.

"Testen på en førsteklasses intelligens er evnen til å ha to motstridende tanker i hodet samtidig", skrev den amerikanske forfatteren F. Scott Fitzgerald.

Han var en alkoholisert drittsekk, så vi bør vel ikke lese ham heller. Men han har et poeng: Verden er komplisert og sammensatt, mennesket i enda større grad.

Skal vi ta det inn over seg, må vi evne å bruke mer enn én innfallsvinkel til virkeligheten. Det synes Dingstad å slite adskillig mer med enn Hamsunsenteret, som virkelig ikke legger skjul på dikterens mørkere side.

Så kanskje vi heller skulle legge ned Ståle Dingstad?

Kommentarer til denne saken