På vei til Tinder-date, sveipet Ellen Sofie etter andre muligheter: - Jeg ble ensom, nummen og likeglad

NETTAVISEN:  Da flere i vennegjengen gikk rundt og var lei seg uten å kunne sette ord på hvorfor, bestemte Ellen Sofie seg for å skrive bok.

«Snakkes til uka, skrev han, men uka kom og uka gikk, og en måned senere har han fortsatt ikke svart. Jeg ligger i senga og går gjennom hele relasjonen i hodet. Var jeg for entusiastisk? Var jeg for pågående? Var jeg for ivrig? (...) Det står klart for meg, der jeg ligger og stirrer ut i mørket. Jeg burde ha holdt igjen. Jeg hadde vært for entusiastisk. Men det var jo bare fordi jeg likte fyren.»

Det Ellen Sofie Lauritzen beskriver, er for mange en kjent følelse. Den du vil ha, vil ikke ha deg. Du vet det, men skjønner ikke hvorfor. Samtidig kan du ikke spørre heller, for du har ikke egentlig blitt dumpa. Den du dater har ikke sendt melding og sagt at «det er over». Du har bare blitt fadet ut. Sakte, men sikkert. Plutselig var det bare du som tok initiativ til å møtes, og plutselig hadde den andre aldri tid.

Men den endelige meldingen om at «nå er det over», den kom aldri. I stedet ble du liggende å vente på en ny melding, mens du sjekket hvor mange ganger den andre hadde vært pålogget den dagen. Minst 10 ganger. Uten å sende melding til deg.

- Å bli «ghostet» er den aller verste formen for avvisning fordi hjernen din forblir i en permanent tilstand av stress. Du får aldri mulighet til å avreagere, du får aldri noen form for «closure», sier Ellen Sofie.

Selv husker hun godt hvor vondt det var at fyren hun hadde datet i et par måneder, plutselig sluttet å ta kontakt.

- Vi mennesker har jo alltid blitt avvist, det er jo ikke noe nytt. Men det nye er disse digitale sporene. Du ser at han er aktiv på alle slags apper og sosiale medier. «Jeg har passert han 20 ganger på Happn i dag, liksom, topp stemning. Så han er der, han vil bare ikke ha meg.» Det er det som gjør så vondt.

Likte ikke den hun ble

Da Ellen Sofie først skaffet seg Tinder, bodde hun i New York og brukte appen til å treffe nye mennesker og bli kjent med byen.

De første månedene var det både gøy og spennende, og da Ellen Sofie flyttet hjem til Norge, lastet hun ned Happn i tillegg. Men i motsetning til tiden i New York, hvor appene hovedsakelig ble brukt for å ha det gøy, kjente Ellen Sofie at hun nå var klar for å finne en kjæreste.

- Vi var flere i vennegjengen som var i samme situasjon. Mens vi tidligere hadde sveipet, datet, ligget rundt og hatt det gøy, så begynte flere av oss å lete etter noe mer seriøst. Og da levde ikke appene opp til forventningene, sier Ellen Sofie, og fortsetter:

- Plutselig var det mange av oss som gikk rundt og var triste, uten at vi greide å sette ord på hvorfor. For man skal jo liksom kunne riste av seg alt og gå videre, men det gikk ikke lenger.

Ellen Sofie merket at hun mislikte personen hun ble av å være på datingappene, og synes det ble vanskelig å komme seg opp av sofaen for å treffe nok en Tinder-fyr.

- Jeg orket ikke å sitte på nok en date og høre min egen stemme snakke om de samme tingene. Eller å sitte å bedømme et annet menneske fra det øyeblikket han går inn døra. Måten han sitter på, snakker på, hvordan han ler, hvordan han lukter. Jeg kunne sitte å være irritert på date, over meg selv og den jeg ble.

- Kynisk og kjip

Det var da Ellen Sofie bestemte seg for å skrive bok. «Snakkes til uka» kom ut i august, og er, for alle som har vært på Tinder og Happn, full av gjenkjennelige episoder.

Hun antar at hun var på date med til sammen rundt 40 forskjellige menn på tre år. Noen av de hun traff, datet hun en stund. Men de aller fleste ble bare en første date som ikke var som forventet.

På vei til date, kunne Ellen Sofie sveipe etter andre muligheter. Det var jo uansett lite sannsynlig at den hun skulle treffe var «the one».

- Tenk om vi visste det for 15 år siden! At det skulle finnes en app hvor du, på vei til en date, kunne sveipe innom for å se etter andre alternativer. Man høres jo utrolig kynisk og kjip ut, men det er jo så lett. Det er som å scrolle nedover på Instragam eller Facebook.

Dopaminrush

At Tinder-daten sjelden svarer til forventningene etter ukesvis med morsom chat-samtale, er noe mange kjenner seg igjen i. For mens det er enkelt å være morsom, kul og avslappet på Tinder, er det langt vanskeligere ansikt til ansikt.Og i en verden hvor neste date er et sveip unna, får man gjerne bare én sjanse.

Det er synd, mener Ellen Sofie.

- I boka skriver jeg om eks-kjæresten min, som jeg traff i Cape Town. I begynnelsen husker jeg at jeg tenkte at han så litt rar ut, men etter hvert var det noe ved ham som jeg merket at jeg likte. Jeg begynte å glede meg til å se ham, og etter hvert ble jeg mer og mer fascinert av ham. Til slutt ble jeg forelska og vi var sammen i tre år, forteller hun.

Hadde de møttes på Tinder, tror hun ikke det samme ville skjedd. Da ville han kanskje heller bare vært han som «så litt rar ut», og aldri fått en sjanse til å vise hvem han egentlig var.

- Hvorfor tror du vi fortsetter å være på appene når de aller fleste datene ender i skuffelse?

- Fordi de gir håp om at det kan være noen der ute. Hver gang man får en match, får vi et dopaminrush. Veien til belønning for hjernen er derfor veldig kort, du trykker bare på en knapp og vips «it's a match», sier Ellen Sofie, og fortsetter:

- Tinder er jo utformet som en bunke med kort. Du ønsker å nå bunnen i kortstokken, og man tenker ofte «bare én til, kanskje den neste er den rette». Men du når aldri bunnen.

Bekymret over avhengigheten

Psykolog og parterapeut Andreas Løes Narum i Parweb.no mener det for mange er lett å bli avhengig av datingapper som Tinder og Happn.

- Det finnes mye positivt med disse appene, men det som ofte skjer er at folk ikke slutter å lete. Jeg er bekymret over de som sklir ut i avhengighet, uten å vite hva de begir seg ut på. Det blir som en slags narkotika, og de kjenner gjerne ikke igjen symptomene på avhengighet selv, sier Narum.

I 2014 skrev Narum en kronikk i Aftenpostenhvor han skrev at datingappene kunne føre til at «relasjoner blir mer kyniske og mekaniske, og de personlighetstrekk og emosjoner som gjør at vi tar vare på hverandre, er under angrep».

- Bruken av datingapper kan føre til en «tingliggjøring» av menneskelige relasjoner som er dypt problematisk, og som er veldig lett å dra med seg inn i resten av livet. Og da blir man lei seg, rett og slett. Alle trenger noen å være nær, det er et dypt fysiologisk behov vi har. Men hvis man er på Tinder-kjøret, kommer gjerne ensomhetsfølelsen snikende etter hvert, og mange blir fortvilte over seg selv, sier Narum.

Fant kjæresten i match-bunken

Å kjenne seg ensom til tross for mange dater, er noe Ellen Sofie kjenner seg godt igjen i. Etter hvert forsto hun at datingappene gjorde henne mer lei seg enn glad, og at det kanskje ikke var der hun skulle finne kjærligheten.

- Dette med å chatte med så mange ulike og stadig oppleve at det aldri ble noe mer av det, det gjorde noe med meg i negativ forstand. Jeg ble ensom og lei meg av det. Kunne gå fra date og kjenne meg nummen og likeglad.

Så da hun traff en kjekk fyr på fest som hun syntes virket interessant, tok hun kontakt via en felles venninne. Kanskje kunne hun treffe noen på «gamlemåten»?

- Det viste seg faktisk at han lå i match-bunken min på Happn. Der hadde han ligget i et års tid, uten at vi hadde pratet sammen, smiler Ellen Sofie.

I dag er de kjærester.

- Tror du at dere ville blitt et par om det hadde startet med en Happn-date?

- Det er vanskelig å si. Kanskje. Men jeg tror nok han ville vært litt sjenert, for jeg er hakket mer utadvendt enn ham. Og så hadde vi felles venner, og det hjelper jo alltid. Men hvis vi ikke hadde hatt det, og bare tatt en kaffe på en søndag, da ville han kanskje blitt en av de første datene som aldri ble til noe mer.

- Det mest sårbare vi driver med

Hyppigheten i både sveipingen og datingen, gjør noe med oss. Som Ellen Sofie beskriver i boka: Vi skal være lett og forståelsesfulle, ikke mase, ikke vise for tydelig at vi er interessert. Være kule og avslappet, og tåle avvisning. Trekke på skuldrene og gå videre til neste date.

Mange tør kanskje ikke innrømme at de er sårbare, og at det de ønsker seg mest av alt er en kjæreste. Det synes Ellen Sofie er trist.

- Det at vi skal være så beinharde er en overlevelsesstrategi, og hvis man har fått seg noen smeller, så forstår jeg at man tyr til det. Men det gjør meg trist. For det å finne noen å åpne seg for, er jo noe av det mest sårbare vi driver med, sier hun, og fortsetter:

- Vi mennesker er sårbare. Vi vil bli sett, vi vil være nær noen og vi vil føle oss spesielle. Likevel er det ofte sett på som skamfullt å innrømme at vi ønsker oss akkurat det. I stedet skal vi være kule, riste av oss avvisninger og være helt kalde. Hvis det er slik vi skal forholde oss til kjærligheten, så blir jeg deppa.

- Dummeste jeg har hørt

Psykolog Narum tror også det er viktig å være sårbar om man ønsker å finne seg en kjæreste.

- Hvis du skal være tøff og beinhard, tør du heller ikke å la deg sjarmere, og det blir ofte som en slags selvhandicapping. Egentlig vil du helst finne deg en fin kjæreste som passer for deg, men så er du blitt så dreven i gamet at du bare fortsetter å spille. Det blir som en catch 22.

- Hva tenker du om at mange synes det er flaut å innrømme at de ønsker seg en kjæreste?

- Det er det dummeste jeg har hørt! Nesten alle ønsker seg en kjæreste, men ikke for enhver pris, naturligvis. Det er et dypt biologisk behov vi mennesker har, dette med å være nær noen og føle at noen passer på deg. Så det må vi kunne få lov til å si høyt at vi ønsker oss.