Gå til sidens hovedinnhold

Til kamp mot boligpolitiske perversiteter

Vi trenger politikere som tør gjenetablere en sosial boligbygging, selv om det kan koste dem velgere på kort sikt.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Eie eller leie, det er spørsmålet. Omtrent slik kunne han formulert seg, William Shakespeare om han var på vei inn i dagens norske boligmarked.

For stadig flere unge boligsøkende har da også dette spørsmålet kun fått en litterær interesse; de har ikke noe annet valg enn å leie.

Derfor er det slett ikke overraskende at det er rekordsøkning når Nobl nå igangsetter sitt første utleieprosjekt på ti år i Bodø. Den første uken etter at boligene ble lagt ut til leie kom det inn 38 søknader, og toromsleilighetene var de som gikk aller først.

Norge er et av de land i Europa der flest mennesker eier sin egen bolig. Rundt 80 prosent av oss gjør det, og har fått være med på en eventyrlig prisvekst de siste tiårene.

Det har gjort det stadig vanskeligere å bli selveier for unge mennesker uten rike foreldre. Det å eie eget bosted eller ikke er dermed i ferd med å bli det aller største klasseskillet i dagens Norge.

Mens den som eier hver måned øker sin formue samtidig som de betaler ned på sine lån, må den som leier betale penger ut av vinduet og sliter med å bygge opp nok egenkapital til å skifte status fra leier til eier.

Norge er ikke det eneste landet i Europa med en svært stor andel selveiere, men nesten alle de andre landene befinner seg i Øst-Europa. Det kan skyldes at boligmarkedet der historisk sett har vært statlig regulert.

I alle våre naboland er det færre innbyggere som eier egen bolig enn hos oss, mens det i land som Tyskland og Frankrike faktisk er flere som leier enn som eier.

Det viser at selveierskap ikke er en naturgitt tilstand, men i stor grad skapes av måten boligmarkedet fungerer på. Og slik det nå fungerer i Norge vil det gi stadig flere framover som må leie sin bolig.

De 20 prosent som i dag leier utgjør rundt én million mennesker, og tallet vil stige. Ja, antakelig står vi foran den første generasjonen på svært lang tid som stort sett må gi opp håpet om å bli selveier. Og det kan gå fort.

På midten av 1990-tallet var prosenten som eide egen bolig omtrent det samme på New Zealand som i Norge. I dag er tallet sunket til 65 prosent, noe som har skapt et begynnende boligopprør og skjøvet den politiske balansen klart til venstre.

Norge er i dag faktisk et av de få landene i Europa der boligmarkedet er tilnærmet uregulert. Det gjelder leiemarkedet også.

Investeringer i utleieboliger er blitt big business og fører til å at leieprisene presses i været. Slik bidrar markedet til at noen få blir svært rike, mens andre forblir fattige. Til E24 sier SSB-forsker Erlend Eide Bø at leilighetene i Oslo kunne vært 40 prosent billigere om man fjernet alle utleieinvestorene.

Mens professor i urbanisme ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo, Karl Otto Ellefsen overfor Morgenbladet kaller det som nå skjer i Norge en «boligprolitisk perversitet».

Samme Morgenbladet spurte for noen uker siden en gruppe økonomer og forskere om tiltak som kan skape balanse i boligmarkedet, og rådene varierte. Fra å fjerne renetfradraget for boliglån , via byfortetning og raskere reguleringsprosesser til forbud mot fortjeneste i utleiemarkedet og økt offentlig boligbygging.

Hvor gode rådene er skal ikke jeg si, men de viser igjen at det slett ikke er naturgitt at et boligmarked må være fritt, ja, i Norge var det lenge strengt regulert.

I gjenoppbyggingen etter krigen ble boligpolitikken sett som en del av velferdspolitikken, og det fantes både en rekke reguleringer og en mer aktiv statlig involvering gjennom blant annet Husbanken.

Systemet ble etter hvert mer og mer rigid, og endte opp som en hemsko for bygging av nye boliger. Rundt 1980 hadde det utspilt sin rolle, og ble gradvis avviklet.

Men derfra til et totalt frislipp er det en lang vei, og denne totale friheten er nå også i ferd med å bli sin egen fiende, slik de for strenge reguleringene i sin tid ble.

Når dette får fortsette er det i stor grad fordi partiene frykter å miste det store flertall av velgere som eier, og tjener godt pådet.

Men i løpet av et tiår eller to kan det bli et flertall unge velgere som må forholde seg til leiemarkedet. Det parti som tør å fri til disse velgerne gjennom å gjeninnføre en sosial boligbygging har store muligheter for å vokse.

Og i tillegg vite at de gjør det rette, både for unge mennesker og samfunnet som hele.

En slik handling krever et visst mot stilt overfor faren for velgernes ugunst. og som William Shakespeare skriver: "Det er en modig flue som tør spise frokost på en løves lepper".

Men det kan være verdt det.

Kommentarer til denne saken