Jeg tente et lys i det lille glasshuset mitt, det med et rødt hjerte på.

Du verden, tenkte jeg. For en ide av kunstneren, å feste et hjerte utenpå huset.

Dette kunne vi gjøre alle sammen. Henge opp hjerter, godt synlig ute på våre husvegger.

Aldri var vel behovet større enn nå for å si noe vakkert, noe oppmuntrende. Fortelle at innenfor veggene er det hjerterom her vi sitter alene, hver for oss, rundt i de tusen hjem.

Behovet for å være sammen er stort; for å gå på besøk og å gi hverandre en skikkelig bamseklem.

I «gamle» dager gikk vi til hverandre uanmeldt. Dette sluttet vi med for mange år siden og nå har vi liksom våknet og nå spør vi oss selv: «Hvorfor sluttet vi?»

Dette er noe vi gjerne vil gå tilbake til, nå som vi ikke kan.

Vi har fått mye å tenke over. Nå har vi tid til det.

Vi savner hverandre. Vi vil gjerne gå på besøk; ikke for å få den store oppdekningen, men for å se hverandre, være sammen, ta oss tid til å prate om løst og fast.

Bare tanken fyller en med glede.

Skal vi begynne med et hjerte på husveggen for å signalisere savnet. Snart….snart håper jeg at vi kan banke på og rope: «Sett nu på kaffen!»

Snart, min venn.