Nordland er et eksportfylke. Det gir oss enorme inntekter, og er en av årsakene til at vårt lokale næringsliv går så det suser. Også når andre deler av landet sliter på grunn av lavere aktivitet innen oljesektoren.

Ikke bare det; fastlandseksporten fra Nordland er dobbelt så stor som den fra Troms og Finnnmark samlet. Slik sett er Nordland utvilsomt den økonomiske motoren i utviklingen av hele Nord-Norge.

Men det er én ting Nordland eksporterer mer enn alle andre, og det er en eksport vi gjerne skulle vært foruten: Eksporten av kloke, unge hoder.

Fortsetter utviklingen vil antall 18-åringer i Nordland reduseres med 22  prosent fra 2015 til 2025. Resten av Nord-Norge er ikke i noen særlig bedre posisjon, og denne hjerneflukten er den kanskje største trusselen  mot fortsatt vekst og utvikling i landsdelen.

Ikke minst i en tid der stadig mer vil avhenge av vår evne til å utvikle ny teknologi og nye produkter, basert på våre rike naturressurser.

Nå må ikke nødvendigvis framtidas kloke hoder være født og oppvokst i Nordland. Vi trenger nye tanker fra hele verden. Men det er så mye lettere å rekruttere de som alt bor her,  så får de andre komme i tillegg. 

Undersøkelser viser at bare 15 prosent av ungdom som velger å studere i Oslo kommer hjem igjen for å jobbe. Mens  72 prosent av de som tar utdanning i nord forblir i landsdelen.

Og da er vi fremme ved kjernen i det drama som nå utspiller seg rundt Nord Universitet. Mens man krangler internt, og seg imellom, forvitrer mulighetene for å gjøre denne ekstremt viktige jobben for Nordland og Nord-Norge; å sikre den kunnskapsbasen vi skal leve av framover.

Dette uavhengig av hvem man holder med; Bodø eller Tromsø, Levanger eller Nesna. De er nemlig alle avhengige av velfungerende institusjoner for høyere utdanning.

Selv gamle «lokomotiver» som Bodø og Tromsø opplever nemlig stagnasjon i befolkningsveksten, om vi ser bort fra innvandringen.

I Tromsø mener man løsningen ligger i en fusjon mellom de to nordnorske universiteteten. Det er nok et uttrykk for den blinde fusjonsmanien som har fått styre vårt syn på samfunnsutviklingen alt for lenge.

Og en nokså meningsløs tanke; å løse en krise som i stor grad skyldes fusjoner med nok en fusjon.

All erfaring med fusjoner (enten det  gjelder høgskoler eller sykehus) viser at de fører til flere papirflyttere og færre som utfører institusjonens primære oppgaver.

Tiden er overmoden for å stoppe fusjonshysteriet og se hva man kan gjøre innen de strukturer man har.

 Gi de ansatte tid til det de skal gjøre - forske og utdanne - i stedet for å slite dem ut med stadige sammenslåingsprosesser. Til beste for studenter, næringsliv og lokalsamfunn.

Slik at Nordland - og Nord-Norge - i framtida kan eksportere det vi skal, og beholde de vi trenger.