Gå til sidens hovedinnhold

Tid for å gi noe tilbake

Artikkelen er over 1 år gammel

Unge nordmenn tar nå hovedstøyten for å beskytte de gamle, på tide å gi dem noe tilbake snart?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Krig er beskrevet som en tilstand der unge menn dør for å bevare eldre menns makt. Det er mye i det, for det er svært sjelden at de som starter kriger er de samme som må betale for dem.

Det er en åpenbar parallell til dette i den "korona-krigen" vi nå er inne i. Jeg setter ordet i anførselstegn, for jeg liker ikke krigsmetaforen. Det er mye mer hensiktsmessig å snakke om en dugnad mot viruset. Som vi har gjort til nå.

Men det er et faktum at det også går et tungt generasjonsskille gjennom denne dugnaden. De fleste som risikerer å dø eller skades av koronaviruset er eldre mennesker (gjennomsnittsalderen på de som har dødd til nå i Norge er nær 90 år), og de med underliggende lidelser (som også i stor grad er eldre). De fleste som hittil er rammet av de drastiske tiltakene som er satt inn mot smitten er unge mennesker.

Det handler først og fremst om barn som ikke får gå i skole eller barnehage, studenter som ikke får gjennomføre sin studier, midlertidig ansatte og løsarbeidere - særlig i serveringsbransjen - som ofte er svært unge.

Nå har disse neppe lidd noen stor overlast så langt, men regjeringen synes å mangle en exit-strategi fra de tiltak som er gjennomført. Og fortsetter permitteringene, må mange bedrifter innskrenke permanent (de som mister jobben er de som ble ansatt sist - altså ofte de unge), stenges skolene i flere måneder, blir eksamener avlyst osv., så kan virkningene bli mer alvorlige.

Nå er det vel ikke så ille å være hjemme fra skolen, tenker du kanskje. Mange elever synes nok det er fint, og det finnes gode, digitale undervisningsformer. Men skolen bidrar med mer enn kunnskap, den er også en viktig sosial arena for mange barn og unge. At de heller ikke får leke hjemme i lokalmiljøet, bidrar til denne økende isolasjonen. Som vil ramme de som er mest ensomme fra før hardest.

Det finnes også forskning som viser at antall selvmord øker når økonomien går skarpt nedover, og de sosiale problemene øker, særlig i familier som fra før lider under rus og vold.

Dette er effekter vi ikke aner verken utbredelsen eller styrken av, men de vil garantert komme. Og de vil ramme de unge hardest; både i undervisningsystemet, i arbeidslivet og i forhold til sosiale relasjoner.

Dette krever en usedvanlig solidaritet på tvers av generasjonene. Så langt har de fleste unge stilt opp og tatt dette ansvaret. De som har hatt noe valg. Hvor lenge det vil vare gjenstår å se dersom situasjonen trekker i langdrag.

Nå kan det hende at de unge også får en mer egoistisk grunn til å ta dette på alvor. De fleste influensaepidemier følger en U-formet alderskurve; de aller eldste og yngste er i størst fare. Men spanskesyken for 100 år siden fulgte en W-formet kurve; blant de hardest rammet var også menn midt i 20-årene.

Det tror man skyldtes at dette influensaviruset utløste en såkalt cytokinsk storm; det vil si at kroppens immunforsvar "overreagerte" og begynte å angripe friskt vev, særlig i lungene. Dermed var plutselig også de med sterkest immunforsvar i faresonen. Det er indikasjoner på at dette viruset kan gjøre det samme.

Så langt er ikke dette dokumentert, likevel hører vi få protester fra unge mennesker med hensyn til de byrder de nå pålegges. Mange har da også besteforeldre eller andre eldre de er glade i, og gjerne tar støyten for. Men når dette er over, er det kanskje på tide at de unge får noe igjen fra de eldre.

Koronakrisen har tvunget oss til å legge om måten vi lever på. Skal vi unngå en annen og enda verre krise - klimakrisen - er vi antakelig også nødt til å legge om måten vi lever på. Da helt frivillig.

Så langt har få av oss vært villige til det, eldre mennesker - med noen få unntak - minst av alle.

Unge mennesker er også mye mer opptatt av dette enn min generasjon. Det er antakelig fordi det er de som er i størst fare når klimaet om noen år virkelig blir ille. Slik vi er i størst fare nå.

Så hva med å stille opp for de unge neste gang? Engasjere seg mer aktiv i arbeidet for å skape et bedre samfunn, et samfunn som bruker ressursene mer fornuftig og skaper mindre skadelig utslipp? Selv om det går ut over den neste sydenturen eller bilutgiftene?

For over tid kan generasjonsolidariteten aldri bare gå en vei, og akkurat nå gjør den det.

Kommentarer til denne saken