Gå til sidens hovedinnhold

Ti år uten et ordentlig oppgjør

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

­Det er helt sikkert bare torden. Det sa jeg til noen medgardister klokken 15:25 den 22. juli 2011 mens vi sto på vakt utenfor Bygdøy kongsgård. Det var tross alt en vanlig grå dag som begynt helt ordinært. De neste timene og dagene ble noe alt annet enn ordinære. De ble noen av de vanskeligste i Norge siden krigen. De fleste av oss husker nok hvor vi var, hvem vi var sammen med og hva vi følte den dagen.

I ettertid er jeg takknemlig for at jeg var trygt plassert i militæret, ikke på Utøya. At en sommerleir for engasjerte ungdommer skulle være et farligere sted enn militærtjeneste kunne få ha sett for seg. Men denne dagen gikk ikke terrorismen til angrep på et tilfeldig sted. Angrepet var rettet mot Høyblokka. Et bygg som symboliserer Norges demokrati. Og Utøya. Ei øy som representerer verdier og en ideologi som terroristen ville drepe.

Ti år etter terroren har Norge lært mye. Offentlige bygg er blitt bedre sikret, politiet har styrket sitt arbeid mot terror og vi som folk har innsett at terrorangrep faktisk også kan skje her. Men skal vi bekjempe roten til terroren som rammet oss må vi ta et oppgjør med hatet, tankegodset og holdningen som driver mennesker til å angripe eget land og folk. Veien til å bli terrorist er lang, og mange ganger på denne veien er det ting som har gått alvorlig galt. Det er utvilsomt lettere å sky unna ubehagelige diskusjoner med mennesker som begynner å etablere ekstreme holdninger og inspireres av farlige miljøer. Mange velger å dytte dem helt ut av sitt liv. Dette er også forståelig, men bidrar nok til enda sterkere isolasjon og behov for å søke fellesskapene man finner i lukkede forum og grupper på nett. Her finner man andre som bekrefter og forsterker disse holdningene og meningene.

Vi har lært mye på ti år, men vi blir nok aldri ferdige med det som skjedde en grå julidag i 2011. For kampen mot ekstreme holdninger og hat som leder til vold må tas i hver generasjon. Igjen og igjen. Dette var ingen uforutsett naturkatastrofe, men et angrep på verdier og kjernen i vårt demokrati. Vi gjør ikke barn og unge en tjeneste ved å skjerme dem fra hva ekstreme holdninger kan føre til. Vi må kjenne vår historie og lære av den. Snakke om det som er ubehagelig og se faresignalene når radikalisering skjer.

Det å være i AUF og ung i Arbeiderpartiet i årene etter 22. juli har vært spesielt. Berøringsangsten har vært stor i samfunnet. De som selv opplevde terroren har måtte gå i front for å starte debatten om tankegodset som drepte deres venner. Ofte har jeg selv tenkt at det letteste har vært å ikke snakke om det. Eller, dette temaet kan ikke jeg mene så mye om siden jeg ikke var der. Her er jeg nok dessverre ikke alene. Mange av oss har nok tenkt det samme, og det er nok mye av grunnen for at debatten etter 22. juli har handlet mer om politihelikopteret, nasjonalt sikkerhetssenter og sikring av offentlige bygg enn holdningene som lå til grunne for angrepet eller hvordan vi skal snakke med mennesker som begynner å interessere seg for terroristens tankegods.

Noe av det viktigste vi gjør for å beskytte oss mot terror er å ta et oppgjør med meninger og tankegods som skaper hat og splittelse før det leder til bruk av vold og terror mot dem man er uenige med.

77 personer mistet livet på grunn av en persons hat. Nesten alle av disse var unge med livet framfor seg. Vi kan aldri la dette skje igjen. Jeg håper inderlig at vi om ytterligere 10 år kan se tilbake og da være stolt over oppgjøret vi har tatt.

  • Torsdag er det ti år siden terrorangrepet mot Regjeringskvartalet og Utøya, og 77 mennesker mistet livet. AN har invitert unge politikere til å dele sine tanker om 22. juli, og hva angrepet har gjort med Norge.

Kommentarer til denne saken