Gå til sidens hovedinnhold

«Tanker om gratisprinsippet i skolen, sosiale forskjeller og pandemien som raser»

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Den norske regjeringen har i forbindelse med koronakrisen gitt milliarder i krisepakker for å avhjelpe de som rammes av krisen. Lite er gjort for å avhjelpe situasjonen til barn som lever i fattigdom.
Kirkens Bymisjon, Redd Barna og Frelsesarmeen har sammen sendt brev til Regjeringen der de ber om egne tiltak rettet mot lavinntektsfamilier og sårbare barn. De ber blant annet om at disse familiene sikres tilgang på mat, og dessuten internett og digitalt utstyr så barna får ta del i/nyttiggjort seg hjemmeundervisningen.
Hvert 10. barn i Norge vokser opp i fattigdom, dette er mer enn 110.000 barn i Norge i dag. Mange av disse barna reiser ikke på ferie, de drar ikke i bursdag, de reiser ikke på fotballturnering eller speiderleir. Noen mangler klær – flere spiser seg ikke mette. I et samfunn med stort fokus på vellykkethet, forbruk og kjøpepress, setter vi stadig flere utenfor. Det er et samfunnsansvar å forhindre dette og hver og en av oss må bidra.
Det vi vet om barnefattigdom i Norge er blant annet at barnefamilier med vedvarende lav inntekt i stor grad består av enslige forsørgere og av familier med flere og små barn. Foreldrene har ofte innvandrerbakgrunn.

Fattigdom arter seg på ulike vis og rammer utallige sider av menneskers livskvalitet.
Etter uker med unntakstilstand og stengte skoler, er de yngste elevene igjen på plass på skolebenken. Om få dager kommer de øvrige elevene etter.
Vi vil her særlig se på hvordan skolen kan være med på å forsterke konsekvensene av fattigdom, vedlikeholde sosiale forskjeller, skape og opprettholde utenforskap.
FN barnekonvensjon er tydelig. Alle barn har rett til å gå på skole. Skolen skal være gratis og gi alle barn en god utdannelse.

Gratisprinsippet i skolen er nedfelt i opplæringsloven og innebærer at kommunene ikke kan kreve betaling fra foreldrene, eller elevene selv, for hverken undervisningsmateriell eller aktiviteter (faglige eller sosiale) som skjer i skoletida og i skolens regi, og som er en del av grunnskoleopplæringa i samsvar med opplæringslova og lovens forskrifter.

Hvordan arter dette seg i virkeligheten?
Når skoleåret starter opp i august, er det tid for høstturer, og barna må stille med tursekk, tursko eller støvler, regntøy, turklær, termos, ved og grillpinne. Noen ganger også fiskestang, spikkekniv, sykkel, og sykkelhjelm - utstyr som ikke alle har og ikke alle trenger. Senere utpå året skal de levere kaker og smørbrød til foreldrekvelden. Foreldrene må gjerne også levere gevinster som de etter å ha betalt inngang og kjøpt lodd, kan vinne tilbake. Så er det gaver til adventskalender, og julegave til læreren. Videre karneval, halloween, advenstfrokost, skidag, skøytetur, påskelunsj, opplevelsesdag, veldedighetsinnsamling, filmfest og grillkveld. Alle eksempler som kan medføre ekstra utgifter som rammer familiene ulikt.
Mange barn har særskilte behov som må ivaretas for at de skal få den opplæringen de har rett på. La oss for eksempel se på synsutfordringer. 80 % av befolkningen er avhengig av synshjelpemidler i dag. I dag henvises i utgangspunktet ikke barn over 5 år til øyelege. De må få ordinær time hos optiker. Dette dekkes ikke av det offentlige. Dersom optiker mistenker visse typer synsfeil, må barnet henvises til øyelege. Det betyr nye runder, flere reiser, fri fra skole og fravær fra jobb for forelder.
Briller på skolen kan være utfordrende, og ikke sjelden opplever man at barna ødelegger brillene ved lek og aktivitet. Det som skjer på skolen dekkes ikke av privat forsikring. Skolene er pålagt å ha ulykkesforsikring for elevene. Denne dekker ikke skader på briller. Dette betyr at foreldre kan bli nødt til å kjøpe briller for egen regning flere ganger i året. Briller kan koste flere tusen kroner. Noen foreldre har flere barn som trenger briller.
Om man ikke har disse pengene - blir konsekvensen at barnet ikke får briller. Dette fører til at barnet vil streve på skolen, det klarer ikke følge med, blir sliten, får hodepine, blir hengende etter, opplever å mislykkes.
Barn blir gitt ulike betingelser på bakgrunn av familiens økonomi.
Vi kjenner foreldre i vår arbeidshverdag som heller holder barna hjemme fra skolen, enn å sende de på skidag uten utstyr. Vi kjenner barn som lyver seg syke, sånn at de kan melde avbud til enda et bursdagsselskap denne måneden. Kanskje er ikke foreldrene en gang klar over at barnet deres er invitert, for barn skjønner og får med seg, og skåner foreldrene når de kan.
Noen foreldre har mange barn. Det kan være tøft og vondt for mange foreldre og for enda flere barn å ikke kunne henge med på alle «krav» samfunnet, og også skolen stiller.
Mange skoler er blitt bevisst dette og senker lista, bidrar med utlån og finner kreative løsninger. Samfunnet består av mange ulike familier i veldig forskjellige situasjoner. Det krever forståelse, innblikk og fleksibilitet å møte familienes ulike behov, og dette må alle skoler finner løsninger på.

I løpet av de ukene hvor skolen har vært stengt, har elevene hatt hjemmeundervisning, blant annet ved hjelp av digitale verktøy.
Digital undervisning har et stort potensiale - også når det gjelder å tilpasse opplæringen til ulike barn med ulike behov. For noen barn er hjemmeundervisning vanskelig, mye er lagt opp til at det er voksne hjemme som kan administrere, organisere og bistå. Mange barn er alene hjemme (ikke alle voksne er permitterte eller har hjemmekontor) og får derfor utfordringer med å få til alle krav skolen stiller. Ikke alle skolene organiserer digital undervisning like godt - og ikke alle lærere følger like godt opp. Det er grunn til å være bekymret for at situasjonen vi er i nå, vil føre til økte sosiale forskjeller. Det er lett å tenke seg at noen av de foreldre som selv sliter eller mangler ressurser, ikke klarer å følge opp undervisning like godt. Vi er kjent med barn som ikke har tilgang til det utstyret hjemmeundervisningen krever, som ikke har en egnet plass å jobbe, som har mange små søsken som forstyrrer, som har foreldre som ikke forstår norsk eller kan lese - og skolene klarer ikke alltid godt nok å følge opp disse behovene.

Samfunnet vårt har de siste månedene vært rystet av en helsehendelse som har ført til økonomiske tap, strukturelle endringer og sosiale reaksjoner blant befolkningen. Dette vil i særlig grad ramme lavinntektsfamilier og sårbare barn. Vi vil be alle ta et ansvar for at vi nå ikke opprettholder og forsterker sosiale forskjeller. Skolen skal legge til rette for læring for alle elever og stimulere den enkeltes motivasjon, lærelyst og tro på egen mestring. Skolen skal gi alle elever likeverdige muligheter til læring og utvikling, uavhengig av forutsetningene deres. Dette skal kunne gjennomføres uavhengig av foreldrenes inntekt og sosioøkonomiske status.
Tiden vi er inne i er utfordrende også for barn. Vi ønsker alle lykke til med «skolestart» - og ber om at skolene som ønsker barna velkommen tilbake, er sitt ansvar bevisst når det gjelder gratisprinsippet.

Kommentarer til denne saken