Dette er utdrag av talen som ordfører Ida Pinnerød holdt i forbindelse med markeringen av at Bodø flystasjon legges ned ved årsskiftet.

Hvordan takker en ordfører av en som har tjent byen og landet i mer enn 70 år? En som har holdt balansen når verden har vært ubalansert? En som har voktet om freden, men som også har gått i krigen for den?

Hvordan takker man av en flystasjon som har formet byen og folket gjennom så mange tiår? Som har gjort Bodø til den byen vi er?

Hvordan takker man en som ga en hel by luft under vingene? Hvor skal man begynne?

Forsvaret er først og fremst folk.

Folk trenger arbeid. Bodø flystasjon har vært en god arbeidsplass for så mange folk og bodøværinger gjennom alle disse årene. Enten de har møtt opp på kontoret, i messa, i hangaren A, H3, H6 eller H7, i vakta, som renholder, som kokk, brannmannskap, har fått drømmelærlingeplassen eller man har vært av de aller tøffeste flygerne i verden: Bodø flystasjon har tjent bodøfolk som arbeidsgiver i så mange år.

Å komme på jobb morra eller kveld, møte kollegaer, løse oppgaver og å motta lønn. Så grunnleggende og selvfølgelig for mange, men likevel ikke en selvfølge for alle. Når jeg har snakka med mange ansatte på flystasjonen gjennom årene, gamle og unge – så sier de alle: Bodø flystasjon er verdens beste arbeidsplass. Det er et adelsmerke for enhver arbeidsgiver.

Jeg skal selvsagt være varsom med å gi sjef Luftforsvaret råd om lagbygging, det er liksom Kjetil Knutsen som er sjef for slike saker i Bodø for tida, men jeg drister meg likevel til dette:

Når nye baser nå bygges opp: Ta med videre den sterke lagånden som har preget Bodø flystasjon. Forståelsen av at Luftforsvaret aldri blir best om ikke absolutt alle – uansett hvilken oppgave de har innenfor gjerdene – har et bankende hjerte for akkurat sin jobb og kjenner at de er en del av laget:

Luftforsvaret hadde ikke vært like klare for strid om ikke absolutt alle hadde virka så godt. Kall det gjerne Bodø-metoden.

Folk trenger også å være en del av et fellesskap.

Og i all min ordførerske ubeskjedenhet: Jeg tror kanskje ikke at det er alt som hadde vært like bra om ikke man hadde et godt fellesskap å leve livet i: Det er lettere å gå på jobb eller reise ut i tjeneste for konge og fedreland når man vet at ungene har det godt i barnehagen og på skolen, eller man vet at ektefellen eller kjæresten trives med sin jobb, har venner og gode kollegaer. Folk trenger fellesskap.

Forsvaret er folk.

Og livet til folkene i og rundt flystasjonen henger sammen med livet ellers.

Folkene på stasjonen hører hjemme i byen.

De er med og former lokalsamfunnet, idrettslagene, korps og kor og frivilligheten. Former byen. Og byen former dem.

Sånn har også Bodø formet flystasjonen – og flystasjonen formet Bodø gjennom alle disse årene. Dere – Bodø flystasjon – dere er også oss.

Og jeg må si det: ingen flytting eller nedleggelse tar fra oss den historien vi har sammen gjennom alle disse årene. Tvert imot, den gir en anledning til å virkelig kjenne på hva dere har betydd for oss.

Jeg tror at litt av det motet som fins i byen vår, enten det er modige gründere, uredde fotballspillere som gruser Mourinhos Roma eller et kulturliv med trua på seg selv – det er et mot som har smittet fra flystasjonen.

Men: Det er jo ikke BARE solskinn som har preget byen med stasjonens tilstedeværelse. Vi har jo noen ganger vært litt bekymra. Det var vel ikke bare i Bodø vi holdt pusten da hele verden plutselig rettet øynene på oss etter U2. Og det at vi har et atomsikkert anlegg i Anlegg 96 for å redde flyene i tilfelle vi skulle utslettes, det er jo ikke BARE artig. Det er jo også en historisk fortelling om hvordan det er å være en vertsby for Luftforsvaret i et lite land som har så stort et oppdrag for å bidra til å balansere verdensfreden. Disse hendelsene HAR formet byen. Men jeg tror også de har gitt oss en solid dose stolthet og noen vil mene kanskje litt for mye selvtillit.

Bodø har mye å takke dere på flystasjonen og aktiviteten deres for: Kunnskap, historie, identitet, mangfold – lista er lang.

Men jeg vil først og fremst takke for alle de fine folkene vi ar fått ha i byen vår på grunn av stasjonen.

Folk trenger kjærlighet.

Og det er ikke tvil om at flystasjonen har brakt masse kjærlighet – kortvarige og langvarige forhold – og mange nye bodøværinger, ikke bare lyseblå – men også rosa – til byen vår.

Det fins nok ikke et nabolag eller ei gate i Bodø hvor ikke man finner en kjærlighetshistorie som har utgangspunkt i nettopp flystasjonen.

Og om jeg skal sette ett ord på hva som er Bodøs forhold til flystasjonen, så tror jeg det er det akkurat det dette er: en kjærlighetshistorie.

På vegne av alle bodøværinger, så vil jeg takke Luftforsvaret og helt spesielt Bodø flystasjon, alle dere som er ansatte og familiene deres for at vi har fått være hjembyen deres i alle disse årene.

For at dere har formet oss, gitt oss stolthet og identitet og for at dere har trygget folket også langt ut over Bodøs grenser.

Takk for at dere lærte byen vår å fly.

Denne kronikken inngår i serien «Flystasjonens siste dager».