I stedet for å ettergå seg selv og sine metoder, har førsterefleksen alt for ofte vært å skyte tilbake på kritikerne. Det er nok en av hovedårsakene til at tilliten til tradisjonelle medier har sunket de siste tiårene.

Men det er ikke all kritikk det er mulig å forsvare seg mot. For eksempel når den kommer mot en sak som ennå ikke er trykket.

Det var det som skjedde før helga da Aps nestleder Hadia Tajik brukte Facebook til et voldsomt angrep på en sak Aftenposten var i ferd med å skrive.

Den omhandlet forhold rundt Tajiks leie av en pendlerbolig, der Aftenposten hadde bedt henne svare på flere kritiske spørsmål.

Tajik kalte det som hadde skjedd en skandale og mente avisen hadde prøvd å presse henne til å gi detaljer om egen sikkerhet.

Dette benektet Aftenpostens redaktør, og siden artikkelen ikke var publisert var de vanskelig for utenforstående å ta stilling til saken. Men ut fra de trusler vi vet Tajik har vært utsatt for var det lett å få sympati med hennes syn på det som hadde skjedd.

Da saken så ble publisert er det vanskelig å se at det finnes noe der som kan sette hennes sikkerhet i fare.

Det er selvfølgelig mulig at Aftenposten endret saken før den ble trykket for å unngå dette, men uansett blir Tajiks kritikk noe spesiell.

For da gjorde jo Aftenposten akkurat det motsatt av det hun anklaget dem - de sørget for at hennes sikkerhet ble ivaretatt.

Nå er medias metoder for å innhente informasjon ogå underlagt etiske regler og når det gjelder hvorvidt de er brutt her eller ikke står ord mot ord.

Det kunne derfor være nyttig om Tajik - hvis det er der skandalen ligger - melder denne del av saken inn for Pressens etiske utvalg og får den gransket der.

Hvis ikke blir også denne kritikken noe det er svært vanskelig å forholde seg til for media.

En behandling i PFU kan også belyse dagens mer kompliserte forhold mellom media og de som utsettes for kritikk fra media.

Før ventet gjerne journalister til rett før deadline med å konfronterte maktpersoner med slik kritikk. Det førte til en lang rekke etiske brudd, så i dag involveres den kritiserte mye tidligere i prosessen slik at et grundig svar skal kunne utformes.

Det gjør at den politiker som er under gransking også får muligheter for å ty til andre grep, som å bruke sosiale medier for å få fram sin verjson av historien først og gjerne diskreditere den opprinnelige journalistikken i samme slengen.

Trond Giske har for eksempel vært svært dyktig til å ta slike grep i sosiale medier. Det er intet galt i det, men det åpner også for misbruk.

Koblet med vegring mot å stille til intervju, krav om alle spørsmål på mail og svar åpenbart skrevet av kommunikasjonsavdelingen gjør dette at det blir stadig vanskeligere å drive kritisk journalistikk rettet mot maktpersoner i Norge.

Det undergraver også tilliten mellom politikere og media, og gir et mer lukket samfunn.

Ingen vet hva som var Hadia Tajiks motiver for å angripe en artikkel hun ikke hadde sett; et uttrykk for ekte frustrasjon, eller et forsøk på å rette oppmersomheten bort fra mulige egne regelbrudd.

Uansett bidrar hun med sitt utspill til å svekke både medias muliget for kritisk journalistikk, og den presseetiske garantien for rettferdig behandling som en samtidig imøtegåelse skal utgjøre.