I 2007 fastslo Efta-domstolen at hjemfallsretten var diskriminerende. Den diskriminerte mellom offentlig og privat eide kraftforetak mht. hjemfall.

Om dommen hadde blitt stående ville det vært katastrofalt. Redningen ble at dommen ikke underkjente hjemfallsinstituttet. Dermed kunne Stoltenberg-regjeringen lansere en ny løsning (gjeldende) om at ingen private får forlenget konsesjonen og verken kommuner eller fylkeskommuner kan selge til private.

Kommuner og fylkeskommuner burde ikke vært tilgodesett med eierskap. Det var Tabben! Jf dagens diskusjon om grunnrenteskatt, konsesjonskraft, oppgradering av eksisterende kraftanlegg etc. Underlagt en ansvarlig eier – staten – ville disse diskusjonene ikke funnet sted, og en nødvendig forutsetning for en bedre energiforvaltning ville vært til stede, men dessverre ingen garanti.

Nettet burde også vært underlagt samme eier, og ikke flere titalls eiere som nå, og som i tillegg ikke har maktet å harmonisere utbyggingen, slik at vi som resultat har endt opp med 5 prissoner. Sammen med eierskap til produksjonsapparatet ville Norge vært samlet til ett energirike med samme priser over hele landet.

Det er fortsatt ikke for sent, men åpenbart betydning mer krevende.

Alle kraftselskap har tjent eventyrlig, men ifølge meldinger i pressen har de skuslet bort mer enn 1/2-parten på NASDAQ (derivathandel). Noen vil kanskje komme i likviditetsskvis med dramatisk utfall som konsekvens.

Om så skulle skje bør staten ikke bidra med likviditet, men heller plukke opp konkursboet med sikte på konsolidering av kraftmarkedet, som fullføres ved frivillig salg eller om nødvendig med ekspropriasjon.

Frivillig salg vil framstå som et godt alternativ om staten først sørger for at kommunale kraftinntekter inngår i grunnlaget for rammetilskudd.