Gå til sidens hovedinnhold

Sykehusenes hovedproblem er ikke pandemien, men for lav intensivkapasitet over mange år

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Vi kneler», «vi er på bristepunktet», «kapasiteten er sprengt».

Beskjeden fra norske sykehusledere er dramatisk: Økende koronasmitte er i ferd med å sprenge intensivkapasiteten, og fører allerede til at andre nødvendige operasjoner må utsettes.

Vi er altså på vei dit vi absolutt ikke skulle da pandemien rammet vårt land i mars 2020: en situasjon dere helsevesenet bryter sammen.

Det var i sin tid hovedbegrunnelsen for de strenge smittevernreglene som ble innført, inkludert en nedstenging av samfunnet.

Stadig flere i helsevesenet ber derfor nå om nye, nasjonale innstramminger. Kan det bety at vi er på vei mot en ny nedstenging av samfunnet, slik andre europeiske land alt har gjennomført?

Det til tross for at over 90 prosent av oss er vaksinert, og vi har hatt snart to år på oss til å bekjempe viruset?

I så fall er det betimelig å stille følgende spørsmål: Er det egentlig viruset som er problemet, eller at våre sykehus har for lav intensivkapasitet og har gjort lite for å styrke den etter at smitten traff oss for snart to år siden?

Akkurat nå er 225 nordmenn innlagt på sykehus med covid-19. 53 av dem ligger på en intensivavdeling, og 35 i respirator.

Det er altså nok til at vår samlede intensivkapasitet er i ferd med å knekke sammen, og samfunnet risikerer ny nedstenging.

Da pandemien rammet oss i fjor vår hadde Norge 289 intensivplasser. I dag har vi faktisk færre.

I stedet for å styrke intensivkapasiteten i løpet av pandemien har vi altså svekket den.

Nå må det her legges til at det er mulig å øke kapasiteten til over 900 om det iverksettes krisetiltak, men da går det ut over andre typer behandling.

Uansett er dette relativt lave tall og til Dag og Tid sier anestesiprofessor Sven Erik Gisvold ved NTNU at det viser at problemet ikke er koronapandemiene, men at norske sykehus hadde for lav kapasitet selv før pandemien.

Vi har nesten ikke ledige sykehussenger i Norge til vanlig, sier han, derfor ble operasjoner regelmessig utsatt også før korona på grunn av kapasitetsmangel.

Dette har vært påpekt i flere tiår, uten at intensivkapasiteten har blitt økt vesentlig.

En av årsakene er at dette er svært dyre avdelinger, samtidig som det er store svingninger i belegg fra dag til dag og uke til uke. Dyre sengeplasser blir dermed i perioder stående ubrukte.

Mange sykehus´ totale økonomi er derfor avhengig av at man planlegger størrelsen på intensivtilbudet svært nøyaktig.

I det ligger også et incentiv til å holde tilbake på utgiftene, og håpe man slipper unna langvarige topper i etterspørselen etter intensivbehandling.

Et sykehus´ intensivkapasitet består av flere elementer; arealer, utstyr, bemanning, kompetanse.

Problemet akkurat nå er ikke utstyr eller areal, det er mangelen på kompetent bemanning, spesielt intensivsykepleiere.

Da er det et voldsomt paradoks at Norge ifølge Norsk sykepleierforbund har rundt 700 utdannede intensivsykepleiere som ikke er i jobb som intensivsykepleiere.

Lite har vært gjort for å få dem tilbake i jobb; sykepleiernes enorme innsats for å slå tilbake pandemien har gitt dem applaus og godord, men lønnsoppgjørene har vært like elendige som før.

En pandemi har mange effekter, en av dem er at den avdekker en del underliggende strukturer i et samfunn.

En av disse er er helsevesen som ikke har prioritert intensivplasser høyt nok. Ansvaret for det ligger både på våre politikere og våre helseledere.

Prisen betaler pasientene hele tiden, og alle vi andre når pandemien får festet seg.

Vi personlig ved at våre liv settes på vent. Uteliv, kulturliv, reiseliv og næringsliv ellers ved tapte inntekter og konkurser.

Det bør vi huske når politikere og sykehusledere skylder på viruset og ber oss ta en ny runde med innskrenkinger.

For mange av befolkningen er også på bristepunktet og i ferd med å knele.

Når det skjer, og de skjønner hvor dårlig intensivkapasiteten har vært håndtert gjennom flere tiår kan det hende deres kapasitet til å tåle helsepolitiske feilprioriteringer også brister.

Kommentarer til denne saken