I sitt svermerisk gemytt postulerer Magne Stensland (den av fornuften for lengst kasserte konfesjons ordelag, «omvendelse» og «tro»), idet han sier at troen har gitt ham meningen med livet. Hva angår hans personlige gudsrelasjoner på det mentale plan («meningen med livet»), bør disse være festet til hans egen kappe; hans private knefall for en imaginær og invisibel gud, er det ikke andres sak å bli kjent med. Dermot må han finne seg i å bli kommentert på temaet universets tilblivelse og andre fysiske, vitenskapelig terminus. De troende hevder at «alt har sin opprinnelse», og legger i dette at universet må være skapt av en gud. Men i den kristne selvmotsigelses ånd gis den allikevel et unntak for et vesen som blir kalt «Gud», ved å la ham «være til» fra evighet av.

Fag- og sakkunnskapen har sagt noe viktig i denne saken: «Det finnes ingen grunn til å påkalle en gud for å gi planlegginger til universets skapelse! Verdensaltets tilblivelse var et uunngåelig resultat av logiske lover!» Nota bene: Dette skriver Stephen Hawking, professor i fysikk i «The Grand Design» (2010). At ingen gud har skapt mennesket, er for lengst forstått av dem som vil forstå, slik den romerske filosof Statius (40–96) som skrev at gudene ble skapt av menneskene via frykt. Filosofen Petronius (27-66), mfl. sier det samme. À propos troen: Filosofen Denis Diderot (1713–1784) skriver: «Selv om det finnes objekter som går over vår forstand, gir det ingen grunn til å tro på nonsens!» («Pensées philosophiques», 1746).

Ser man på de lidelser menneskene er blitt påført fra tidenes morgen, burde noen hver av de «troende» se dette i øynene: «Guds eneste unnskyldning er at han ikke eksisterer!» Marie-Henri Beyle Stendhal (1763-1842), fransk forfatter.

Det finnes ingen mening med livet – å finne en mening i livet, derimot, går an!