Fylkestinget i Nordland styrer fortsatt etter parlamentarisme. Det ble bestemt nå i høst av flertallspartiene Ap. Sp. SV og KrF. Mindretallet – de borgerlige – ville heller gå tilbake til formannskapssystemet fra før 2001. Fire perioder med lukket styring fikk være nok, mente de.

Fylkestingets primære rolle er å uttrykke og fremme Nordlands holdning overfor storting og regjering i de viktigste sakene for oss. Det er en kjent sak at enighet gjør sterk og fremmer størst innflytelse. Derfor er det avgjørende at dialog-rollen i fylkestinget burde være at flertallet der bør styre gjennom å skape konsensus.

I fylker og kommuner er ikke stridsspørsmålene like fundamentale som de kan være på Stortinget. Derfor er det bare unntaksvis at parlamentarisme som prinsipp brukes utenfor Stortinget. Derfor gjelder det vanligvis om å diskutere åpent for å finne en samlende løsning i kontroversielle saker.

Dialog-rollen i vår fylkeskommune ble mye brukt før parlamentarisme ble innført. Da la etatssjefene fram sakene basert på et faglig skjønn. I politisk kontroversielle saker fikk da ulike politiske syn «brynt seg» på hverandre underveis før vedtak ble fattet. To større saker fra 1990-tallet er eksempler på det:

1) SKULPTURLANDSKAP NORDLAND:
Det var betydelig politisk motstand i kommuner og blant noen av partiene på fylkestinget da planen kom om å lansere en skulptur i hver kommune. Men fylkesordfører Sigbjørn Eriksen la sin politiske tyngde bak forslaget som etter lange debatter i kulturstyret, fylkesutvalg og fylkesting ble vedtatt. Planen skapte stort engasjement og meningsbrytninger og framstår nå som et «fyrtårn» på en offensiv kulturpolitikk i et utkantfylke.
2) ANBUD I SAMFERDSEL:
I 1991 sa fylkestinget ja til at konkurranse skulle brukes for «kjøp» av buss- og båtruter. Tidligere hadde de lokale trafikkselskapene hatt monopol på å drive rutene. Ap, SV og FrP drev nyordningen gjennom i politiske organer til tross for sterk motstand fra organisasjonene og kommuner med eierskap i trafikkselskapene. Også her var Nordland først ute blant fylkene, noe som også skapte landsomfattende debatter.

Begge forslagene var typiske eksempler på at dialog gjennom åpne politiske prosesser og mye debatt gjennom flere år førte fram til endelige vedtak som mange sto bak. Det var også viktig at de faglige rådene var tydelige og som påviste klare politiske gevinster for flertallet av partiene.

Fra 2000-tallet har Nordland hatt parlamentarisk styringssystem med rød/grønt lederskap. De borgerlige partiene har flere ganger ønsket å gå tilbake til et mer åpent demokrati – uten hell. De mener at opposisjonen kommer for sent inn i sakene før de legges fram for fylkestinget. Samtidig blir faglige råd «gjemt bort» i saksframleggene. I tillegg har det vist seg at parlamentarisme er flere millioner kr dyrere enn formannskapsordningen – en besparelse som kan komme tjenesteytingen til gode.

I stort er altså det sittende fylkesrådet mest opptatt av kontant styring og mindre av dialog med opposisjonen, selv om erfaringen viser at fylket kommer lengst med konsensus-vedtak. I senere tid har dette misforholdet delvis blitt erkjent av fylkesrådet. Det er også kommet til syne i Sæterdal-saken (som vel snart kommer opp i retten), samt den raske utskiftningen av etatssjefer. Trolig er det mest pga. at de faglige rådene er blitt borte i rådsforslagene.

Dette koker ned til: – Er det sittende fylkesrådet etter mange års sterk styring blitt for maktarrogant og at det heretter bør åpne for en mykere lederstil – til beste for både Nordlandssamfunnet og engasjerte fagsjefer?

Min konklusjon er at fylkesrådet bør drøfte sin egen arbeidsmåte – siktemålet må være å skape større grobunn for dialoger og for mer fremoverlente etatssjefer.