Manglende tillit. Det var begrunnelsen da styret i Iris Salten IKS i realiteten ga administrerende direktør Leif Magne Hjelseng sparken. Det skjedde i oktober i fjor, gjennom en såkalt fratredelsesavtale. Der gikk Hjelseng tilsynelatende av frivillig og i samråd med styret. Med seg på veien fikk han godord for sin innsats, og rundt 2,1 millioner kroner i etterlønn.

Fratredelsesavtalen satte også klare grenser for hva de to partene - Iris og Hjelseng - hadde lov til å si om årsaken til avgangen. En kort og innholdsløs melding var alt som skulle ut. "Det skal ikke gis ytterligere kommentarer fra noen av partene, verken eksternt, internt eller til media" er ordlyden i avtalen.

Les også

AN AVSLØRER: Holdt årsaken hemmelig i seks måneder: Sannheten bak IRIS-sjefens millionavgang

Avisa Nordland søkte likevel om innsyn i grunnlaget for fratredelsen, men fikk blankt avslag fra Iris Salten. AN ga seg ikke med det, men påklaget vedtaket og etter seks måneder har Statsforvalteren i Nordland gitt avisa medhold: dokumentene som inneholder bakgrunnen for Hjelsengs fratredelse har vesentlig interesse for allmennheten.

I dag kan dermed Avisa Nordland sitere fra innkallingen til drøftingsmøtet mellom Hjelseng og Iris Salten IKS, der det kommer fram hva arbeidsgiveren la til grunn for Hjelsengs fratredelse. Der er det viktigste stikkordet "manglende tillit". Manglede tillit fra styret, manglende tllit fra de ansatte, manglende tillit fra egen ledergruppe.

På en måte er dette lite overraskende. Det sier seg selv at når et styre ber sin administrerende direktør gå av mangler de tillit til ham eller henne. Selve årsaken til avgangen er da heller ikke det viktigste ved Statsforvalterens avgjørelse. Det er det prinsipp om åpenhet i offentlig forvaltning han legger til grunn.

En direktørs avgang er også en personalsak, og i slike saker vil det nesten alltid også finnes fakta som ikke bør bli kjent. Det er derfor ikke gitt at det er mulig å komme helt til bunns i alle årsaker til en avgang. Men den offentligheten som egentlig eier selskapet og betaler direktørens lønn har krav på et minstemål av innsyn i hva som har skjedd.

Det var der det sviktet totalt i vurderingen til styret i Iris Salten. Selv om bedriften er organisert som et interkommunalt selskap, er det 100 prosent offentlig eid. Det vil si at det er eid av deg og meg. Som dette omfattes selskapet av offentlighetsloven, der det settes krav til mest mulig åpenhet. Styret i Iris satset i stedet på minst mulig offentlighet.

Det er stikk i strid med de fleste vil oppfatte som god samfunnsmoral. Iris Salten forvalter store verdier for sine lokalsamfunn, og spiller en nøkkelrolle i det stadig viktigere arbeidet med miljø og klima. Innsikt i hvilke vurderinger og valg som gjøres er avgjørende for å beholde selskapets legitimitet i befolkningen.

Iris Salten er ikke alene i å ønske minst mulig oppmerksomhet om hva de holder på med, bortsett fra når de har gode nyheter å komme med. Det er nesten blitt normalen for de mange, og ulike former for kommunale selskapsstrukturer vi har sett de siste årene. Ja, innimellom kan man lure på om denne måten å organisere offentlig virksomhet på også er gjort for å gjøre det lettere å operere i skjul for publikum.

Uansett vil denne måten å organisere seg på - etter mønster fra privat næringsliv - også kunne føre til en slags "lukkethetssmitte". Private selskaper stilles nemlig ikke overfor samme krav til åpenhet som det offentlige. Det private preg ved selve organiseringen kan dermed få den konsekvens at enkelte styrer føler seg hevet over offentlighetsloven.

Disse bør nå merke seg avgjørelsen fra Statsforvalteren i Nordland. For Iris Salten er ikke alene. Nylig påla styret i Bodø 2024 seg og sin avgåtte kunstneriske direktør den samme absolutte taushet da hun måtte gå. Det er like uakseptabelt. Også dette er et selskap eid av folket og betalt med folkets penger. Da har folket krav på et minstemål av innsikt i hva som foregår.

Det er å håpe at denne åpenhetsavgjørelsen fører til at andre nå tenker seg om. Tidene er i ferd med å endres, kravet om åpenhet øker, ikke bare fra mediene, men fra folk flest. Følelsen av at eliter sitter og bestemmer over våre liv i lukkede rom er en av årsakene til populismens framvekst de siste årene.

Også dette handler om tillit. Tillit til at de som bestemmer over oss forvalter våre interesser og våre penger på en god måte. Skusler styrene i våre mange offentlige selskaper bort dette i overdrevet hemmelighold ender de alle opp der lederen for Iris til slutt havnet. I mangel på tillit.