Gå til sidens hovedinnhold

Stygt eller menneskevennlig?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Stein Sneve i AN hadde nylig et tankevekkende apropos om arkitektur og empati. Empati er som kjent å forstå andres følelser ut fra de andres premisser. Ganske nylig mente arkitektenes nasjonale leder, for åpen mikrofon, at de som reagerer negativt på dagens arkitektur, gjør det ut fra sine reptilhjerner. Hvis dette skulle være graden av empati hos større deler av yrkesgruppen, er det grunn til bekymring. Slik er det heldigvis ikke. Jeg har årtiers erfaring med samhandling med arkitekter i prosjekter og har erfart at de aller fleste er lydhøre overfor andres meninger. Dette uten å gå på akkord med sine faglige meninger og prinsipper.

Sneve etterlyser bruk av kunstnere og andre mennesker med evne til bokstavelig å tenke utenfor boksene. En saklig diskusjon er derfor nødvendig, interessant og nyttig, selv om arkitektenes leder ikke er i stand til å bidra positivt. Noen kritikere savner eldre bygningsformer og pynt, mens mange arkitekter framhever det strukturelle og funksjonelle. Eller som salig arkitekt og bodøværing Henrik Andersen på gamle NTH, en sann tilhenger av funksjonalismen, formulerte det om en fasade: «denne har arkitektoniske artikuleringer som ikke er konstruktivt begrunnet». Det var ingen kompliment fra ham.

Men, til tross for enkelte basale uenigheter, er flertallet enige om at det finnes arkitektur og miljøer i Norge som er attraktive: sørlandsbebyggelsene, Lofotens eldre rorbusamlinger, dalenes laftede bondegårder, Røros med sine gateløp. Det er bare slik at arkitekters innflytelse i utforming av disse miljøene har vært begrenset. Hva er da som gjør disse så attraktive? Jeg tror ikke det bare skyldes nostalgi og slett ikke fasadepynt. Etter min mening er det fordi bygningene har noen få felles elementer, en indre sammenheng, som danner bygningsmiljøet, holder bygningene sammen – byggeskikk, takform eller farger – og ikke minst – at dimensjonene er menneskevennlige.

Mennesket opplever et bygg eller bymiljø som fotgjengere på bakkeplan. Likevel presenteres nye prosjekter ofte med illustrasjoner ut fra fugleperspektiv. Operahuset i Sydney er vakkert og spennende på foto tatt fra brua eller lufta. Hvis en derimot nærmer seg bygget til fots, domineres de vakre skallkonstruksjonene helt av en bastant og tung basebygning og en heller pompøs trapp. Som en motsetning til dette, tar vårt operahus mot det gående menneske på en helt annen måte. Den store bygningsmassen er nedskalert der hvor vi fotgjengere møter bygget. Det kan altså gjøres. Et av de mange momenter i den pågående arkitekturdiskusjonen bør derfor være menneskets dimensjon og perspektiv.

De nevnte operahus er signalbygg. Signalbygg på egne, store tomter kan være vellykkede. På trange tomter i et bysentrum vil slik outrert byggutforming ofte framstå som et brudd med nabolaget. Fra arkitekthold her til lands sies det at nye bygg og tilbygg skal framstå som det de er, nemlig nye bygg og tilbygg. Det er forståelig for de fleste av oss at ren kopiering av tilliggende eldre bygg ikke er ønskelig. Men behøver ny bebyggelse å være helt fremmedgjorte i forhold til det bymiljø og naboskap de etableres i?

En av de mange utfordringer i byutvikling, og kanskje den vanskeligste, er elementet tid. Byenes og tettstedenes bygningsmiljø suppleres gradvis. Eldre bebyggelse, som de attraktive miljøene nevnt over, var vanligvis skapt over et lengre tidsrom. Materialer, konstruksjonsmåter, økonomiske muligheter var de samme i lengre tidsperioder. Menneskenes kulturelle bakgrunn likeså. Slik er det ikke i dag. Nye materialer og smaksmoter kommer fortløpende i høyt tempo, og den digitale verden informerer alle om alt i sann tid. Dette står i motsetning til at mennesket også har behov for kontinuitet og tilhørighet.

Prinsippet om at nye bygg og tilbygg bare skal signalisere seg selv, er ikke like strengt gjennomført i alle land. På reiser kan en se gode eksempler på at nye prosjekt står for sitt uttrykk, men hvor også deler av bygningen, ev. tilbygget, tar opp i seg element fra naboskapet i en slags parafrase. Et slikt eksempel her til lands er Bodø sitt nye rådhus, et større, høyst moderne bygg føyd sammen med det gamle rådhus i sin postfirenzestil. Byggene har et fellesskap bl.a. i fargebruken. Og tilbygget gir rom for og peker ned på det gamle, mindre bankbygget i samme kvartal. Men prosjektet er utformet av danske arkitekter.

I Bodø har vi dessverre også eksempel på det motsatte. Det gamle sykehuset er gitt et nytt påbygg hvor rytmen i inngangsfasaden helt neglisjerer fasaderytmen i det underliggende eldre bygget. Det eldre bygget i granitt står fram som en likegyldig grunnmur for det nye. Men her må det i all rettferdighet også føyes til at i interiøret har arkitekten framstilt de gamle granittveggene på en utmerket måte. Foran nevnte eksempler er tatt med her for å vise at det i arkitekturdebatten er viktig at norske arkitekter tilkjennegir sine syn på bymiljø- og bygningsmessig tilpasning, ikke minst ut fra tidsaspektet. Og helst ikke som reptilreaksjoner :-).

Les også

Det er strukturelle forhold ved byggemarkedet som gjør det vanskelig å få attraktive byrom i Bodø

Kommentarer til denne saken