Strømpriskrisen i sør er alvorlig, og den skal og må løses. Men problemet i sør er ikke at strømmen er historisk billig i nord etter tidenes mest nedbørsrike år, og for Arbeiderpartiet er det uaktuelt å sette Midt-Norge og Nord-Norge i samme situasjon. Ei storstilt overføring av strøm fra nord til sør ville økt prisen betydelig i nord, men ikke bidratt til vesentlig lavere priser i sør.

De ekstreme strømprisene vi har nå treffer vanlige folk hardt. Det slår sosialt urettferdig ut, og rammer hardest de som hadde lite fra før. For Arbeiderpartiet og regjeringen var det derfor svært viktig å raskt etablere det som er Europas beste strømstøtteordning, samt å gå i gang med et viktig og komplisert arbeid for å bedre kraftforsyningen i hele landet og normalisere prisene. Det er sosialdemokratisk kraftpolitikk anno 2022. Det vil nødvendigvis ta noe tid, for det finnes ingen quick fix.

Storstilt overføring av kraft fra nord til sør er ikke selve løsningen, selv om tidligere statsminister Erna Solberg og Høyre mener det. Etter regjeringsskiftet i fjor høst ble det raskt klart at høyreregjeringen ikke hadde forberedt landet på den varslede energikrisen. Tvert imot ønsket de større utveksling av strøm mellom Norge og utlandet. Arbeiderpartiet advarte mot det, og fikk stoppet den siste nye utenlandskabelen.

For Arbeiderpartiet har enkle løsninger aldri vært et alternativ. Vår politikk skal stå seg over tid. Kraftoverskuddet i nord spises opp i løpet av få år. Nye industrietableringer og elektrifisering sørger for det. Og ingen må være i tvil, Arbeiderpartiet ønsker mer ny industri velkommen. Industri og folk over hele landet må ha tilgang på rein og rimelig kraft. Og da må vi ha mer fornybar kraft, og forskjellige typer kraft slik at risikoen for nedbørsfattige år reduseres.

Det er en viktig del av vår nordområdepolitikk. Arbeiderpartiet vil at god tilgang på rein og rimelig kraft i kombinasjon med en aktiv næringspolitikk skal gjøre nordområdene til en foregangsregion for ny, grønn industri. Vi har som mål å snu den negative befolkningsutviklingen, skape vekst og flere arbeidsplasser, og gjøre nordområdene til sentrum for den omstillinga. Det er god nordområdepolitikk, god klimapolitikk og god industripolitikk. Samtidig skal vi ut av energikrisen lenger sør.

I Nord-Norge er man vant med at fraktkostnadene er høyere, at drivstoff koster mer, at nettleien ofte er blant de høyeste i landet, at det er dyre flybilletter og lange avstander. Fraktutjevning er det blitt mindre av de siste årene, utjevningsordningen for nettleie ble kuttet systematisk av høyreregjeringen, og drivstoffet er fortsatt dyrere i utkantene enn i sentrale strøk. Det kan nasjonen leve med. At strømprisene i nord går mot null etter de sju våteste månedene på 120 år må vi også kunne tåle.

Situasjonen er ekstraordinær. Det skjer ikke ofte at Røssvatnet, Norges nest største innsjø, må tappes ned i begynnelsen av august fordi det rett og slett flommer over mens det ennå er sommer. Arbeiderpartiet setter ikke de nye, store, grønne investeringene innen industri, som skal snu befolkningsutviklinga i landsdelen, i spill på grunn av en slik unntakstilstand.

I dag er jeg i Trøndelag. Her har lokale og regionale politikere tatt store grep og gjort vanskelige valg det siste tiåret. I 2010 opplevde de strømpriser flere ganger høyere enn det sør og vest opplever i dag. Mer fornybar kraftproduksjon og utvikling av nettet har gitt en helt ny situasjon. Vi må lære av historien, gjøre hjemmeleksa, og legge bort enkle løsninger. Nord trenger sør, og sør trenger nord. For fellesskapet må vi bygge ut mer kraft og skape flere trygge industriarbeidsplasser og nye eksportinntekter. Over hele landet. Og vi må sørge for at utvekslingen med Europa ikke setter vår forsyningssikkerhet i spill eller sender strømprisene hos oss til himmels.