Gå til sidens hovedinnhold

Straff skader!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I forbindelse med Verdens overdosedag ble det åpna ei kunstutstilling i Bergen. Temaet er at straff skader. Hvert av bildene forteller en historie om ungdom og rus bygd på faktiske hendelser. Statsministeren og kunnskapsministeren var til stede ved åpninga, og begge gjentok det viktige budskapet om at rusavhengighet er en sykdom, og at vi kan ikke behandle sykdom med straff. Det grusomme paradokset er at dagens strafferegime hindrer oss i å gi den hjelpa som rusavhengige trenger.

Til stede på utstillingsåpninga var også Knut Røneid. Sønnen til den tidligere politimannen ble straffa for lettere rusbruk, og opplevde straffa som så nedverdigende og urettferdig at han valgte å avslutte livet sitt. Historiene er mange om de som ikke har turt å tilkalle medisinsk hjelp i alvorlige situasjoner med rusbruk fordi de har frykta straff i etterkant. Norge er blant landene i Europa med flest overdosedødsfall. I 2020 døde 324 mennesker i Norge av overdose, det høyeste antallet på 20 år.

All tilgjengelig kunnskap viser at straff ikke hjelper, men stigmatiserer og skyver folk lenger inn i rusen. Rusreformutvalgets konklusjon var krystallklar: rusproblem bekjempes best med hjelp, ikke straff. Rusbrukerne skal møtes med omsorg fra helsevesenet. Politiets ressurser skal brukes på bakmennene, ikke på brukerne.

Jeg jobber for en kunnskapsbasert politikk for rusfeltet, og trodde knapt mine egne øyne da jeg for få dager siden leste lederen i lokalavisen min, som hyllet som ei kjærlighetshandling at en far hadde anmeldt sin egen sønn etter funn av brukerdoser av et narkotisk stoff på sønnens rom. Jeg kjenner ikke hele historien, og ofte er det mer ved en historie enn det som kommer fram i mediene. Jeg reagerer likevel sterkt på denne hyllesten.

Sjøl har jeg et ambivalent forhold til rus. Jeg setter oppriktig pris på rusens gleder, men rusrelaterte skader og vold er et stort samfunnsproblem, og mange mennesker omgås rusmidler på en usunn måte (mange uten å vedkjenne seg det). Og det er ikke det at jeg ikke bekymrer meg for ungdoms forhold til rusmidler. Tvert imot. Jeg er lærer, og har brukt mange stunder i klasserommet til å snakke med ungdom om rusmidler, og framfor alt om det kjipe som kan følge i kjølvannet av rusen: bilen ingen burde satt seg inn i, sexen du egentlig ikke ville ha, de seksualiserte overgrepene. Jeg er mor til tre, og har rast og kjefta og brakt i seng og våka over den dritings «ungen» som ble levert på døra og trengte omsorg. Jeg har vært de ansvarsfulle vennene evig takknemlig for at de fikk min unge i hus. Fortsatt står jeg der i døra og prater på inn- og utpust når «ungen» min skal på fest om rus og trafikk, rus og overgrep eller annen vold, rus og effektene på kroppen. Fortsatt sier jeg «Prøv å være en kjernekar. Ring meg når som helst hvis det går galt.» Fortsatt sier jeg «Ring ambulansen hvis du tror det trenges uansett hva noen har fått i seg, uansett hva du har vært i befatning med sjøl. Det viktigste er å redde livet og helsa.»

Dessverre ringer ikke alle etter helsehjelp når det trenges. Strafferegimet gjør at folk er redde for å oppsøke hjelp når rusen blir farlig eller vanskelig. Hvilke bevis har tilhengerne av straff på at strafferegimet virker? Ingen! Likevel hevdes det i lederartikkelen i lokalavisen min at «Farens handling er et heroisk eksempel til etterfølgelse». Det stritter imot i hele meg!

Alle som har lest seg opp på effektene på kroppen og påvirkninga på samfunnet av alkoholkonsum og andre rusmidler, vet at det er absolutt relevant å dra sammenligninger. Ungdom under alkohollovalder tyller i seg både lav- og høyprosentsdrikke. Skal vi anmelde? Eller skal vi stille opp med kjeft, spybøtte og omsorg og ta praten om rusens gleder og sorger når avkommet er mottakelig for det? Skal vi anmelde våre sønner og døtre om vi finner ut at rusopplevelsen deres har vært framskaffa av andre rusmidler enn alkohol? Strafferegimet har aldri fungert, og vi kan ikke la oss styre av redsel og fordommer. Vi må bygge på fornuft og det forskningsbaserte. Derfor trenger vi den rusreformen som stortingsflertallet stemte ned i vår.

Av: Anja Johansen, 2.-kandidat til stortingsvalget for Nordland Venstre, mamma og, før jeg ble statssekretær i Kunnskaps- og integreringsdepartementet, lærer i videregående skole, Nordland

Kommentarer til denne saken