Bak hvert enkeltmenneske som begynner med eller er avhengig av rus, er det en historie. Foran de menneskene er det i dag noen som vil straffe dem.

Vi vet at straff ikke virker. Vi vet at straff stigmatiserer. Vi vet at trusselen om straff gjør det vanskeligere å be om hjelp. Vi vet at straffen rammer hardest for dem med lite ressurser rundt seg.

Derfor trenger vi rusreformen. Nå.

Kunnskapsgrunnlaget som viser at straff gjør vondt verre er bredt og omfattende. Dette gjelder for alle slags rusbrukere. Ungdom, voksne, gamle – eller som det også kan sies: helt vanlige folk fra helt vanlige familier.

Rusreformen innebærer å flytte samfunnets ansvar for oppfølging av mennesker som bruker ulovlige rusmidler over fra justissektoren til helsesektoren. Fra straff til hjelp.

Historiene om hvordan mennesker blir skjøvet lenger ut i problematisk rusbruk og utenforskap på grunn av våre holdninger til dem, er mange og nitriste. Og skammelige. Opp gjennom vår utvikling som mennesker har vi skjønt, litt etter litt, at man ikke straffer barn når de gjør feil, at homofile er likeverdige, at hudfargen ikke gjør oss forskjellige. Nå er det rusbrukere og personer med rusproblemer sin tur. Nå må vi klare å gi dem verdighet, gi dem et helsetilbud og hjelpe dem på beina igjen.

Nå må vi si ja til rusreformen.

Straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å fordømme uønskede handlinger hos borgerne. I og med at straff er et tiltenkt onde som er ment å oppleves belastende, må straff solid begrunnes for at den skal være legitim. Ungdom som er sårbare for å utvikle rusproblemer og rusavhengighet, bærer ofte med seg traumer eller vanskelige opplevelser. Rusavhengighet er en lidelse. Det finnes ingen faglige argumenter for å møte disse menneskene med straff eller trusler om straff.

Det som gjør at mange ønsker å ha en straffereaksjon, er gjerne troen på at det virker avskrekkende. Det er bare det at det ikke finnes belegg for å hevde at trusselen om straff fungerer slik det er tenkt. Folk ruser seg til tross for samfunnets reaksjoner, stigma og alle problemene som følger med. Dessverre. Om straffetrusselen hadde virket, ville vi ikke hatt så mange rusavhengige og så mange overdosedødsfall som vi har. Dette har vi nå prøvd ut i mange år. Det virker ikke.

Vi kan ikke la være å gjøre det som dokumentert virker. Vi må si ja til rusreformen.

I dag arrangerer vi markering for rusreformen i Bodø. Det samme gjør initiativtakere i Oslo, Trondheim og Bergen. Stortinget skal behandle regjeringens forslag om rusreform 3. juni, men forslaget ligger dessverre an til å bli stemt ned.

Vi vil fortsette å argumentere og jobbe for at ansvaret for mennesker som tas for bruk av ulovlige rusmidler flyttes fra justis- til helsesektoren. Vi vil fortsette å jobbe for å fjerne straff som virkemiddel i ruspolitikken. Vi vil fortsette å kjempe, helt til kampen for hjelp og en human ruspolitikk er vunnet.

Kitt-Anne Hansen, leder Ovenpå, RIO

Asbjørn Larsen, nestleder og regionsansvarlig nord, RIO

Synne Høyforsslett Bjørbæk, Rødt Bodø

Ida Gudding Johnsen, Bodø Venstre

Lars Vestnes, Bodø Høyre

Synnøve Pettersen, Bodø SV

Håkon A. Møller, Bodø MDG