Nylig la Energi Norge frem et nytt og oppdatert Fornybarometer, der analyseselskapet Thema har sett på fornybarandelen innenfor alle sektorer i Norge. Konklusjonen er at det går for sakte å legge om fra fossilt til fornybart. Det er lite sannsynlig at målet i Regjeringsplattformen om å kutte 55 % av norske, innenlands utslipp innen 2030 nås. Vi kan imidlertid komme veldig langt, men da må vi trå til.

Elektrifisering er det viktigste grepet for å kutte utslipp. Vi trenger en satsing på energieffektivisering i bygg, og vi trenger ny kraftproduksjon. Vindkraft på land er den mest økonomisk fornuftige løsningen for å øke norsk kraftproduksjon, og den løsningen som kan bidra med de største mengdene tidsnok. Per i dag ligger prosjekter på rundt 25 TWh til behandling hos NVE. Som Kjetil Lund skriver i Aftenposten 14. september, er det å styrke kraftbalansen, blant annet gjennom økt produksjon, det viktigste vi kan gjøre for å få ned strømprisene.

Dersom det skal lykkes i å gjenreise den lokale aksepten for vindkraft, er det nødvendig at en større andel av skatteinntektene fra vindkraftverkene blir liggende igjen i lokalsamfunnet. Fra i år er det blitt innført en ny produksjonsavgift på ett øre per kWh som går til vertskommunene. Dette kommer i tillegg til eiendomsskatt som disse kommunene får fra kraftprodusentene. I tillegg mener vi i Energi Norge at staten må yte sitt ved å la deler av selskapsskatten fra utbygger tilfalle kommunene gjennom en naturressursskatt.

Vi ser at det nye skatteregimet for vannkraft virker, og at det vil bli investert i flere prosjekter fremover. I en usikker tid som nå er det få ting vi kan være sikre på – bortsett fra én ting: Vi vil trenge mer fornybar energi. Derfor vil vi i Energi Norge det sterkeste advare mot å gjøre grep som gjør investeringer mer komplisert.

Energi Norge har alltid vært opptatt av at den store omstillingen vi må igjennom må være rettferdig. Industrien må få langt bedre muligheter til å få støtte til utslippskutt, også om de tar i bruk kjent teknologi, som elkjeler, dersom dette ikke lar seg gjennomføre uten støtte. Næringstransporten må få bedre muligheter til støtte – vi har lenge etterspurt et CO₂-fond for næringstransport. Elavgiften til bedrifter og husholdninger må reduseres ned til minimumsnivået og strømstøtteordningen bør gjøres om til et månedlig kontanttilskudd til husholdningene. Da kan man bidra med mer støtte og samtidig gjøre strømsparing enda mer attraktivt.

Disse grepene vil blant annet bidra til å øke aksepten for at det koster mer å slippe ut CO₂. For CO₂-avgiften må opp om utslippene skal reduseres tilstrekkelig. Det må skje ved hjelp av en opptrappingsplan som skaper forutsigbarhet. Avgiften må øke lineært til minst 2000 kroner per tonn CO₂ i 2030.

Elbilfordelene har vært veldig viktige for omstilling av norsk privatbilisme og er et eksempel til etterfølgelse. Etter hvert som kjøpskostnadene for elbiler blir på nivå med og lavere enn for fossilbiler, bør fordelene fases ut. Pengene kan komme bedre til nytte for å kutte utslipp på andre områder.

Regjeringen har nettopp innført en pakke med stønad til bedriftene i form av lånegarantier og en energitilskuddsordning. Denne vil bidra både til å hjelpe bedrifter med de høye strømregningene og til å spare på strømmen. Det er bra. Ordningen er foreslått å vare frem til nyttår for så å bli etterfulgt av fastprisavtaler. Bransjen jobber på spreng for å få på plass flere og bedre fastprisavtaler, men vi vil advare mot å tro at dette løser problemer for bedriftene på kort sikt. Det er stor usikkerhet i markedet nå og forventninger om høye priser gjennom 2023. Vi er også avhengige av at regjeringen har lyttet til våre innspill på hvilke regelverksendringer som må til for at dette skal bli mulig. Statsbudsjettet må derfor ha rom for å utvide ordningen til også å gjelde inn i 2023.