Under tittelen «Et land og en landsdel som endres» har stortingsrepresentantene Margunn Ebbesen og Jonny Finstad (E&F) fra Høyre, argumentert i flere medier for at den ”aktive” distriktspolitikken er mislykket. Det må tenkes nytt. De viser til Sverige og hevder at avfolkingen av bygdene i Sverige ikke er større enn i Norge, sjøl om Sverige ikke driver like aktiv distriktspolitikk som i Norge. Og de sier: ”Dette kan ikke vedtas av Stortinget. Vi må derfor slutte å kjempe for særordninger som ikke er bærekraftig og som gir en lokal avmaktsfølelse».

En ting har E&F helt rett i. Det er i stor grad lokal avmaktsfølelse rundt omkring i Norge. Avmakta brer seg med utgangspunkt i nedleggelser og sentralisering. Det være seg fødeavdelinger, utdanningsinstitusjoner, veistasjoner, lisenskontor eller tingretter. Og alt bare skjer, for etter høyrerepresentantenes mening er ikke politikken stor nok! (Les: viktig nok). For, representantene slår fast, vi må satse på den store distriktspolitikken- ikke den ”lille distriktspolitikken” som gjerne handler om lokaliseringsstrid og symboler.

Når advokatfirmaet Ebbesen og Finstad gjør seg til forsvarere av en villet politikk, er de nok fullstendig klar over at en rekke av de vedtakene som de gjør, eller ikke gjør på Stortinget, har stor betydning for både bolyst og utvikling i distriktene. Og for oss som av og til kjører gjennom Nord-Sverige er det vel noe dristig å hevde at sentraliseringen ikke er større i Sverige enn i Norge, og bruke det som sannhetsvitne for at en aktiv distriktspolitikk er bortkastet.

Nå foregår det en stor kamp på Helgeland for å bevare Campus Nesna og sykepleierutdanninga i Sandnessjøen. Lærerutdanningsmiljøet på Nesna har utdannet om lag 7000 lærere gjennom over hundre år. I løpet av 20 år er det utdannet over 200 sykepleiere i Sandnessjøen. Dette høgskolemiljøet er ikke resultat av noen ”særordning”, men resultat av at presten Ivar Hjelvik i 1918 tok ansvar for et vedtak i Nordland fylkesting fra 1916, om at det var behov for å utdanne flere lærere for både Helgeland og Nord-Norge. Det var stort nok for fylkestinget da, som nå, å ta inn over seg regionens behov.

Hjelvik spurte seg, hvis ikke jeg, hvem da? Og, hvis ikke nå, når da? Og svarene ble til en del av den moderne kunnskapsrevolusjonen som har tjent det norske samfunnet, både i by og bygd, usedvanlig godt i de hundre årene som har gått etterpå. Det vi alle bør spørre oss om, er om ikke Ebbesen og Finstad både ville stilt andre spørsmål, og fått andre svar. Og med det som utgangspunkt bidratt til ei annen samfunnsutvikling.

Det er grundig dokumentert at studenter har en tendens til å ta seg jobb i nærheten av der de er utdannet. Derfor har lærerutdanningen på Nesna utdannet det store flertallet av lærere for kommunene på Helgeland. Det samme er tilfelle for førskolelærere. Sykepleierutdanningen i Sandnessjøen kan vise til at 93 % av de som er utdannet seg der, har tatt jobb i kommunene på Helgeland. Med andre ord en usedvanlig vellykket distriktspolitikk.

Det forslaget som rektor Hanne Solheim Hansen ved Nord universitet har lagt fram om å legge ned all undervisning på Nesna og i Sandnessjøen, er i alle tilfelle ikke en klok distriktspolitikk, enten vi kaller den stor eller liten. Det vil sette Helgeland som region hundre år tilbake i tid når det gjelder lærerutdanning. I over hundre år har det vært et høyere utdanningsmiljø på Helgeland, som sjølsagt har hatt avgjørende betydning for utdanning av lærere, førskolelærere og sykepleiere. I tillegg har det gitt regionen på det meste opptil 130 kompetansearbeidsplasser med de kulturelle ringvirkninger som dette fører med seg. Det vil sikkert være mulig å få til såkalte ”distribuerte” utdanninger, av et fagpersonale lokalisert til Levanger eller Bodø. Men å hevde at dette skal være mer nytenkende og robust enn et fagmiljø som er lokalt forankret, mangler dokumentasjon.

Jeg har ingen problemer med å være enig med E&F i at vi har en utfordring med at folketallet øker i sentrale strøk og går ned i distriktene. Da må vi se på hva som virker i distriktspolitikken og søke å styrke det. Da må vi være konkrete. Når E&F sier at ”Argumentene om at alt skal bestå som det er, fungerer dårlig i lys av denne utviklingen… For å fortsette på autopilot som før er ingen god løsning”, så finner jeg grunn til å spørre:

Mener E&F at å bygge på den utdanningskultur og den kompetanse som vi har gjennom lærerutdanning på Nesna og sykepleierutdanning i Sandnessjøen, er å fortsette på autopilot?

Mener E&F at en nedlegging av Campus Nesna og sykepleierutdanninga i Sandnessjøen, med de følgene det vil få for å rekruttere fagfolk i distriktene, er uttrykk for nytenking og en bedre distriktspolitikk?

Ei klok kvinne sa til meg en gang, husk på at for den enkelte er alle små saker store! På Helgeland spesielt, og i Distrikts-Norge generelt er vi etter hvert ganske mange som ser at både landet og landsdelen endres, både i smått og i stort, og at det er ønsket av Ebbesen, Finstad og resten av Høyre.