Det siste året har diskusjonen om EUs fjerde energipakke blusset opp i media. Og en sliter ennå med etterdønningene av den tredje pakken, som vi kjenner som ACER. I tillegg er to nye kraftkabler under bygging som vil øke overføringskapasiteten enda mer.

Vi vet at norsk kraftkrevende industri gjennom hundre år har nytt godt av vannkraften fra de norske fossene. Og dermed skaffet tusener og titusener av jobber i Norge. Vi vet at ved å bygge landet og utnytte de naturgitte fortrinnene som landet gav, kunne en tilby verdensmarkedet aluminium, nikkel, jern, stål, ferrolegeringer og andre nyttige og klimavennlige produkter. Støpt på grønn evigvarende fossekraft til 5 øre kilowattimen i produksjonspris. Dette var bunnplanken våre forfedre la som grunnlag for velstandsøkningen, og løftet et helt land opp av fattigdommen. Norge var allerede rikt før man fant oljen. Og Norge vil ved hjelp av denne industrien fortsette å være et rikt land etter oljen. Men bare hvis en forvalter de naturgitte fortrinnene rett.

I dag engster stadig flere seg for at industrien står på usikker grunn. Ved å øke overføringskapasiteten med to kraftkabler til utlandet er mange redd for at kraftprisen vil øke, og de gjør rett i å være engstelige. Våre direktorater og institusjoner sine prognoser tilsier en prisøkning fra tre til syv øre kilowattimen. Det høres kanskje lite ut, men for den kraftkrevende industrien, vil noen øre fra eller til bety millioner i forskjell.
Kjenner jeg våre nåværende politiske ledere rett, så vil vi komme til å si ja til den fjerde energipakken like fort som vi sa ja til den tredje. Og jeg tror utenlandskabler kommer til å bli bygd, og de kommer til å åpne opp for å sende mer kraft ut av landet. Hvis ikke vi sammen går til urnene denne høsten og stemmer frem de rette folkevalgte. For selv om Norge inngår som en del av EUs energiunion og vi blir tettere knyttet opp mot europeisk etterspørsel av fornybar kraft. Så vil fortsatt nitti prosent av fossekraften i Norge være eid av stat, fylkeskommuner og kommuner. Og de bestemmer hvem de skal selge kraften til.

Det betyr at når du som en velger dette året, legger, eller ikke legger stemmeseddelen i urnen. Så har du medansvar for hvem det er som legger føringene for energipolitikken i fylket og kommunen du bor i de neste fire årene.
Derfor spør jeg deg; tør du la være å stemme trygt denne gangen? Tør du virkelig la være å stemme frem de folkene, som på inn- og ut-pust, taler for å sikre verdikjedene og forsyningen av grønn, billig elektrisk kraft til industrien. Og som uten et snev av tvil i kroppen, sier nei til å selge den dyrt ut av landet. Men i stedet lar den gagne våre industriarbeidsplasser ved Yara og REC i Glomfjord, Alcoa i Mosjøen, MIP-en i Rana, Arbor i Hattfjelldal, Norcem i Tysfjord og Elkem Salten i Sørfold.
Frank Aarebrot sa engang at å ikke stemme, er en halv stemme til de du liker minst. La derfor stemmeseddelen din i år gå til noen du er helt sikker på vil jobbe dag og natt for å smi gode langsiktige vilkår for en konkurransedyktig industri for fremtiden i ditt fylke og din kommune. Stem dem frem og lykke til