13. juni nærmer seg, datoen da Steigens skjebne skal avgjøres for lang tid framover. Blir det ja til sammenslåing med Bodø, vil dette være det siste lokalvalget som betyr noe særlig for utviklinga i Steigen. Hvis det blir et klart nei, har vi i hvert fall mulighet til sjøl å påvirke utviklinga i noen 10-år framover.

Frontene i kommunestrukturdebatten har vært usedvanlig uforsonlige her i Steigen. Når krybba er tom, bites hestene!  De økonomiske problemene erkjennes av begge sider, men hvordan problemene skal løses er vi dypt uenige om, og begge sider i debatten har problemer med å forstå hvordan motparten tenker. Delvis går motsetningene etter politisk-ideologiske og delvis etter geografiske skillelinjer. Det er et tydelig nord/sør-skille i kommunen. Særlig eldre folk i tidligere Nordfold og Leiranger kommuner har kanskje aldri følt seg helt som steigværinger, og tenker at det er det samme hvilket “fremmed åk” de ligger under. Følgende utsagn fra 1964 sa nok det mange følte og tenkte på den tida: “Før e ska skriv SG på sjarken, så ska e søkk han i fjorden!” Denne avskyen for Steigen og alt dens vesen var kanskje ikke like uttalt i gamle Leiranger, som tross alt også tidligere hadde vært sammenslått med Steigen fra kommunene ble etablert i Norge i 1837 og fram til år 1900. Men alle sår etter tvangssammenslåinga i 1964 var ikke leget i 1994 da 30-årsjubileet for etableringa av Steigen skulle markeres, og kommunestyret avslo å bevilge penger til markeringa “fordi det var ikke noe på feire!”  Det er mulig det var i den forbindelse at Jan Andersen kom med sin uforglemmelige sammenlikning av kommunesenteret i Leinesfjord med “en feit, ekkel smørklump som ligg og skvulpa medt i grøten.” Det var nok mange som humra godt av den karakteristikken, for de fleste så fremdeles på seg sjøl som foldværinger, leinesværinger eller gammel-steigværinger.

I dag innser de fleste at vi trenger et sterkt sentrum i tillegg til livskraftige utkanter. I Leinesfjord og mange andre steder i kommunen er det dagligvare- og spesialforretninger av god kvalitet med det meste vi har behov for. Vi har kafèer, overnattingstilbud, allhus og snart kultursal. Siste skudd på stammen er Norges minste pol. Hvis alt annet går ad undas kan vi i hvert fall trøste oss med det overraskende gode vareutvalget der! For det triste faktum er at all erfaring tilsier at lokale sentra forvitrer og forfaller ved kommunefusjoner i 999 av 1000 tilfeller. Tør vi ta sjansen på at Steigen skal være det 1000. tilfellet der resultatet blir stikk motsatt?

Tilhengerne av sammenslåing mener at intensjonsavtalen med Bodø er svært god og “hugget i stein” som det har blitt uttrykt. Da vil jeg minne om at til og med de to første lovtavlene, “steintavler som det var skrevet på med Guds finger” ble knust av Moses sjøl i raseri da han kom ned fra Sinai-fjellet og fikk se dansen rundt gullkalven. Intensjonsavtalen har neppe så mye lengre holdbarhetsdato enn disse første lovtavlene, den er tross alt bare ei samling gode ønsker fra dagens politikere, og i 2019 skal det avholdes et nytt lokalvalg som vil gi nye politiske konstellasjoner. Lenge før den tid må også Steigen-politikerne ha gjort flere smertefulle reduksjoner i budsjettene.

Et annet grep vi må ta for å komme på fote igjen, er å få flere folk til å bosette seg her. Prosjektet “Lev på Leines” har vist at det er mulig. Nå skal dette utvides til “Lev i Steigen”, men hvordan skal vi få det til hvis Steigen kommune ikke eksisterer lenger? Og hva er egentlig drivkrafta for å få folk til å slå seg ned her hvis det ikke er positivt for skatteinngangen eller statlige overføringer? Bodøpolitikerne vil jo foretrekke at folk slår seg ned nær sentrum der det er mest rasjonelt å bosette dem.

Sjøl om kommuneøkonomien i Steigen er dyster, går næringslivet på mange områder svært godt. Størst verdiskaping har oppdrettsnæringa: over 600 millioner kroner årlig. Hadde Steigen kommune kunnet beskatte dette med fattige 1% ville det altså gitt oss mer enn 6 millioner kroner i ekstra årlige inntekter. I stedet går selskapsbeskatninga av Cermaq til Oslo, der hovedkontoret ligger, og overskuddet går stort sett til eierne i Japan. Verdiene som skapes her oppe regnes inn som en del av den enorme fiktive verdiskapinga i Oslo. Folk i distriktene der produksjonen i realiteten skjer, blir av Oslo-makta sett på som lite annet enn utgiftsposter som sitter på ræva hele dagen og krever statlige overføringer og trygd. De politikerne som mener vi bør kaste kortene og overlate styringa til den antatt snille og rike onkelen i Bodø (som egentlig er verken det ene eller det andre), burde heller jobbe dag og natt innenfor egne partier med å få slutt på denne vanvittig urettferdige praksisen. Særlig er det utrolig at Ap-toppene i Steigen framstår som de mest ihuga pådriverne for Sanners gigantiske sentraliserings- og privatiseringsprosjekt.

De burde gjøre som Ap-ordfører Atle Kvåle i Fusa kommune sør for Bergen. Han har med støtte fra Sp og Krf avvist en intensjonsavtale om sammenslåing med Os og Tysnes. Han får følgende spørsmål fra en journalist i Os- og Fusaposten: “Fusa får 3,1 millionar mindre kvart år frå staten, dersom de vel å ikkje slå dykk saman. Kva tenkjer du om det?” Kvåle: “Eg tenkjer at me i Fusa er litt for stolte til å la oss tvinga av regjeringa på den måten. Eg har sagt fleire gonger at eg synest dette har vore køyrt som ein dårleg prosess frå regjeringa si side. Først har dei sagt det skal være frivillig, og så viser det seg at dei eigentleg prøver å tvinga oss! Men det skal dei ikkje greia. Me vil stå imot trykket frå Oslo-makta!”

Sånner politikere og ei sånn befolkning er det gamle Steigen trenger og fortjener nå: Folk som har stolthet og prinsipper og ikke er villig til å kaste 10 000 års historie ut i Vestfjorden for tomme løfter og dårlig skjulte trusler. Godt valg!