Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Påstanden er Christophe Guilluys, en fransk samfunnsgeograf som forklarer både fransk og amerikansk høyrepopulisme med de sterkt økende økonomiske forskjellene mellom folk i byene og folk på landsbygda.
I en kronikk i AN denne uken henviser statsviter Bente Aasjord til Guilluy når hun skriver at "Bodø er i ferd med å bli et fort".
Kronikken omhandler de svært høye boligprisene i Bodø, som Aasjord mener truer hele "Ny by"-prosjektet: En bydel der det er planlagt 16.000 nye boliger krever ikke bare at folk har lyst til å flytte til Bodø, men også at de har råd til det.
https://www.an.no/en-milepal-for-bodo/o/5-4-1704168
Selv var jeg inne på det samme i et Apropos fra før jul.
Det tok utgangspunkt i nye tall som viser at Bodø akkurat nå er den byen i Norge etter Oslo der det er vanskeligst for mennesker under 30 år å skaffe seg en bolig.
Og ikke bare en stor og dyr bolig i sentrum, men en bolig over hode.
Det kan kanskje virke noe overflødig å gjenta disse argumentene så kor tid etter, men det er nødvendig.
Boligprisene er nemlig i ferd med å bli en eksistensiell trussel mot Bodøs framtid.
For selv uten en ny bydel er byens utvikling avhengig av dens evne til å tiltrekke seg ny, kompetent arbeidskraft.
Og Bodø er ikke alene. Tromsø står foran akkurat de samme utfordringene.
De siste årene har befolkningsutviklingen også der stagnert, og en hovedårsak er åpenbart svært høye boligpriser.
Ja, Tromsø var på mange måter "verstingen" på dette området til bare for noen måneder siden siden, da Bodø tok over som den nordnorske byen med raskest prisvekst på boliger.
De nordnorske byene, med Tromsø og Bodø i spissen, har historisk sett vær viktige buffere mot fraflytting fra landsdelen.
De har gitt unge mennesker et alternativ til å etablere seg i større byer sørpå.
Forsvinne den bufferen kan Nord-Norge oppleve nok et ras i folketall, så utviklingen angår langt flere enn de som bor i byene.
Som Aasjord viser skaper nemlig utviklingen også en boligkrise utenfor byene, noe også Guilluy er inne på.
Den enorme forskjellen i boligpriser mellom by og land skaper for det første en svært ulik formuesfordeling.
Fordi boligene på landet blir mye mindre verdt enn de i byene - mens byggekostnadene er omtrent de samme - flyttes dessuten boligbyggingen i økende grad til byene.
Det gjør at mange bygder sliter med å finne bolig til de som faktisk ønsker å flytte dit. Stadig høyere boligpriser i sentrum bidrar dermed til å skape boligmangel på bygda.
Enkelte velger likevel å bosette seg der, men det finnes ikke mange nok ledige boliger til at det kan løse Nord-Norge befolkningskrise. Til det er boligmarkedene i byen og på landet for sammenkoblet.
Etter mange år med sterk prisstigning er boligprisene i Norge nå i ferd med å falle.
Det kan virke som gode nyhet for de som sliter med å komme inn i boligmarkedet, mener er det ikke.
Prisfallet skyldes nemlig i stor grad renteøkninger. De gjør det blir vanskeligere å få lån, og det går ekstra hardt ut over kjøpegruppene med lavest lønn, som gjerne er de unge.
Dagens norske boligmarkedet straffer altså unge boligkjøpere både når prisene stiger og når de synker.
Det er nok en bevis på dette markedet er totalt dysfunksjonelt.
Det innebærer at markedet alene ikke vil evne å få ned boligprisene, verken i Bodø eller andre steder.
Dette er noe de fleste innser, uten at de evner å gjøre noe med det.
Hovedårsaken er at de 80 prosent av oss som eier bolig tjener på dagens system, og meste tjener vi som eier en bolig i byene. Vi utgjør det stor flertall av de politiske partienes velgere, og få tør utfordre oss.
Blant tiltak som kunne avhjelpe situasjonen er høyere skattlegging av bolig, en revitalisering av Husbanken som velferdsaktør, økt offentlig engasjement i boligbygging, økt styring av markedet, færre reguleringer av boligers utforming o.s.v.
Flere av tiltakene vil utfordre interessen til det flertall som tjener på økte boligpriser, og frister derfor ikke de som gjerne vil vinne valg.
Christophe Guilluys bok "Twilight for the elites" - Solnedgang for elitene - er de økende forskjellene mellom by og land ikke bærekraftig.
"De gule vestene" er bare begynnelsen på et folkelig opprør som vil storme byfortene og senke deres vindebroer.
Om ikke de som bor der selv innser problemet og gjør noe med det.
Som å senke boligprisene til et nivå langt flere enn i dag kan ha råd til.