Glimt - storprodusent av tapere?

Av
DEL

Meninger«Seriøs idrett har ingenting å gjøre med god sportsånd. Det er knyttet til hat, sjalusi, skryt, total regelbryting og en sadistisk glede ved å se vold: det er med andre ord krig uten skyting.» George Orwell

Idrett engasjerer. All mulig idrett. Selv spilte jeg fotball fra jeg kunne gå. Begynte i Glimt i det sagnomsuste året 1975, og har vært involvert direkte eller indirekte (som trener, og via egne barn) til dags dato. Min bekymring er nok gjeldende i de aller fleste idretter, men fotballen er størst, og dermed den mest synlige representanten.

Idretten har vært en stor del av livet mitt. Og mange med meg. Sånn vil det nok være i overskuelig framtid, på tross av at motivet for å drive idrett har endret seg betraktelig. Selv Selskapsgolferen har innsett at nivået til Tiger Woods ennå er et stykke unna. Også hva angår private sensasjoner. Men jeg har sesongkort på Aspmyra, og går på kamp. «Æ føll me`»

Sakens kjerne: Når barna er små blir de fleste, av ulike grunner, involvert i idrett. Noen i individuell, og noen i lagidrett. Mange «arver» sin interesse fra foreldre, som også ofte er pådrivere for at poden skal starte med samme idrett som en selv eller eldre barn har drevet med. Mens andre finner sin egen vei, etter egen motivasjon.

I starten er dette forbundet med det som er idrettens opprinnelige intensjon; Aktivitet kun for aktivitetens skyld. Motorisk trening gir mennesker god balanse, også ellers i livet. De som starter i den motoriske gullalderen opplever ofte god utvikling, og mestrer mer og mer hver gang de har øvet. Og mestringen gir motivasjon til fortsatt øving, ofte også på andre arenaer. Og som i livet ellers er idretten en arena hvor ingen noensinne blir utlært. Det er alltid rom for forbedring.

I barneårene terper man som voksne på at barna må vise lagånd, ha god innsats, og ta eget ansvar for oppmøte – rett og slett å være en god lagkamerat. Vi messer om hvor viktig det er å ikke bare tenke på seg selv. At man må se alle, og sørge for at alle er med. Noen trenere «går så langt» at de sørger for at hvert barn får akkurat like mye tid til å prestere, enten det er på fotballbanen, eller i skiløypa. Foreldre blir manet til å være støttende, og gå foran som gode eksempler i forhold til god sportsånd. Gjør vi det? Hva betyr det egentlig for oss at også andre barn mestrer? Bryr vi oss om det? Når slutter egentlig idrett å være en arena for inkludering? Hvem bestemmer?

Temaet har vært diskutert i alle år. Noen hevder at vi starter spesialiseringen for sent, og mener å ha dekning for at det er sunt å starte allerede i 5-6 års alder. Mens motpolen ønsker at idretten skal være gøy – alltid. Selv befinner jeg meg midt i mellom. En grense er nok umulig å sette, men verdien av momentet et følt fellesskap gir mener jeg er undervurdert til de grader. Grand har et slagord jeg liker: «En venn for livet». Det er jo idrettens bonuspremie. Venner for livet.

I fotball snakkes det om talentutvikling. Talent er så komplekst at det gidder jeg ikke bruke tid på. Lagbygging derimot – det er jo hele essensen i et lagspill. I hele livet. Nils Arne Eggen snakket om komplementære ferdigheter. Det strider jo voldsomt med at de 2 beste keeperne skal være på samme lag? Eller at de to beste i uansett annen posisjon på banen skal spille på samme lag. I et utviklingsperspektiv må jo de for alt i verden spille MOT hverandre.

Egen utvikling får man jo ved å bli satt på utfordringer. Prøve på ting man ikke kan. Perfeksjonere det man kan. Og her vil alle mislykkes underveis. Spørsmålet blir om du er motivert til å fortsette.

Jeg spør; Bør vi være ærlige og si at intensjonen med å drive idrett ikke lengre er like nobel som den har vært? Gjør drømmen om å leve av idretten til at vi «glemmer» den egentlige meningen med idrett? Er det å bli best det viktigste av alt? Hvor langt er vi villige til å gå for å nå «neste steg»? Er det opp til noen ganske få å sette premissene for «røkla»? Eller bør vi voksne samle oss slik at vi kan enes sånn høvelig om samme «ønskeliste» i forhold til menneskelige egenskaper verd for alle å etterstrebe?

For å bryte dette litt ned til hvilke interesser som havner i konflikt, er det kanskje lurt å være litt selvransakende? Foreldre, de aller fleste, søker å oppdra sine barn til å være høflige, ærlige, arbeidsomme, på samme tid som at vi ønsker at de skal lykkes i det de driver med. Noble tanker som inkludering, samarbeid, mestring, lagånd synes å være velment kommunisert i tidlige år. Men når muligheten for at ditt barn kan nå de helt store høyder er plutselig de noble tankene null verdt? Når endres våre holdninger? Skjer det gradvis eller plutselig? Jeg lurer på om barn er i stand til å forstå den plutselige endringen i hva som gjelder? I mitt hode er det slik at det tar 20 år å bli 20 år for ALLE mennesker. Det gjelder også ditt barn.

Skolen søker å gi dem lærdom som samfunnet har uttalt som «ønskelig at alle kan». At de skal lære nok til å klare seg selv i livet, og være gode medmennesker. Dette gjøres i store grupper, gjerne opp mot 30 i hver klasse. For å få til dette er man nødt til å ha normer og regler for hvordan vi er sammen. Hvilket språk vi bruker om, med og til hverandre. Hvilke holdninger man ønsker. Tider for timer og friminutt. Rett og slett regler for at alle skal kunne være sammen, utvikle seg og føle seg trygge og ivaretatt.

I idretten synes de gode, noble tankene å gjelde i mindre og mindre grad. I 10-12 års alderen er det på tide, mener noen, at de som har kommet lengst, skal slippe å være på lag med de som ikke har nådd ønsket utvikling. Disse skal ikke få hindre utviklingen, ved at de beste må være sammen med de nest-beste. Vi snakker tross alt om «talenter» vs. røkla. I higet etter å bli best er både barn og voksne villige til å falle hvem det skal være i ryggen. Tenke på seg sjøl. Glemme lagånden – at et lag er aldri bedre enn det svakeste ledd osv. Det gjelder plutselig ikke lengre?

I den sammenheng er det en gåte for meg hvordan Messi har klart å bli så god som han er – han har jo alltid spilt med spillere som er dårligere enn seg. Og det vil han fortsatt gjøre så lenge han spiller. Det skal jo ifølge den eksisterende modellen ikke være mulig? For ikke å snakke om Dutte!

I møte med mange av de som har blitt forespeilet en tilværelse som profesjonell idrettsutøver møter skolen store utfordringer. De reglene for samhold, høflighet, inkludering som det jobbes for hver dag, viskes ut av hvordan det er akseptert å være når man ikke er på skolen. Skolen skjønner jo ingenting? Eller er det idretten som ikke viser vilje til å se hele mennesket, hele livet? Ergo må skolen begynne på nytt til stadighet, og ofte må man gi tapt for sterkere krefter: Drømmen om å bli den neste Ronaldo – en ufyselig, egoistisk, selvsentrert, kynisk personlighet. Men en jævel til å spille fotball. Og steinrik. Man kan liksom ikke lokke med en sterk 3`er i nynorsk muntleg da. Eller?

Vet foreldre at sjansen for å spille i Eliteserien er under 1 pr. årskull i Bodø?

Vet foreldre at de spillerne det skal satses på, allerede er definert i 10-12 års alderen? Ofte tidligere.

Vet foreldre at den dagen kommer for over 95 prosent av barna at de ikke lengre satses på?

Vet foreldre til de barna som spiller minimalt, betaler det samme som de som spiller alt?

Vet foreldre hva som er status for sitt eget barn? Egen motivasjon? Egen opplevelse?

Vet foreldre at alle bør ha en Plan B, fordi regelen er at ditt barn IKKE kan leve av idretten sin?

I samtale med den som kanskje har drevet mest ekstrem «topping» i Salten noensinne, spurte jeg om han ville gjort det samme på nytt? Og om han mente at det hadde gitt ønskede resultater i form av ferdige produkter – toppspillere? Svaret var tydelig: Nei, han ville ikke gjort det på nytt. Og det hadde ikke gitt ønskede resultater. De hadde mislyktes i å tenke hele mennesket. For mange elementer lar seg umulig planlegge, og derfor er det umulig å forutse hvem som blir «best». Fordi best er relativt. Gruppe, posisjon, gener, motorikk, skader, motivasjon er alle elementer som er vanskelig å spå. For ikke å snakke om tilfeldigheter, som ingen kan planlegge, men alle er avhengige av.

En annen, nå avdød idrettshelt fra Bodø, hevdet overfor denne treneren at «han manglet noe som kun levd liv kan gi deg». Han fikk rett i det. Livet har gitt ham et annet perspektiv på hva som er viktig.

Da støtter jeg heller min tidligere trener Tom Mørkveds definisjon av topping. Man topper èn gang i året, ved laguttak. Deretter sørger man for å ivareta alles utvikling, ved at alle på laget spiller i alle kamper. Fra det laget ble 3 utenlandsproffer, 8 a-lagsspillere på Glimt, mens de fleste andre spilte 2. og 3. divisjonsfotball som voksne. Det er jo ikke verst for et lag som tok vare på alle?

Etter hva jeg kan huske er det siste ungdomslaget fra Bodø som ble Norgesmestere BHK G20 i 2011. Dette var et gjeng som hadde spilt sammen fra de var 7 år gamle. De kjente hverandres styrker og svakheter, og hadde plass til alle. Noen var på landslag, mens andre var langt unna. Felles var at de trente daglig sammen, og vant dette som et lag. Jeg vil påstå at noen av spillerne fikk meget godt betalt i forhold til eget nivå, men historien lyver ikke – de ble norgesmestere de også. Dimensjonen av å spille på et lag hvor du kjenner alle, både fra skole og fritid, påstår jeg gir en trygghet, og gjennom dèt en utvikling som trumfer differensiering hver gang. Alle på laget ble gode til å kamuflere lagets svake sider, og fremheve de gode.

Hvordan BHK har forvaltet disse er en annen sak. Jeg mener at dersom man kan vinne som 18-åring, kan man vinne igjen som 19-åring. Og så videre. Men så er det dette med de som vet best…

Videre i fotballen i ungdomsårene vil ca 20 stk over 16 år (veiledende) være «de eneste» som levnes en sjanse til å nå eliteserienivå. Og blant disse kanskje bare 5-6. Historisk sett enda færre. Resten er med for å holde nivået på treningene oppe, slik at «kremen» kan nå sine mål. Satt på spissen.

Ønsker vi virkelig å være så elitære? Jeg mener det er kun i idretten at dette blir «akseptert». Om dette hadde vært praktisert i skolen ville det blitt leven. For skolen skal være for alle. Enn idretten? Jeg påstår at det man «tjener» på den differensieringen man praktiserer i dag, taper man på effekten av fellesskapsfølelsen man oppnår ved å være i trygge rammer. Jeg har lenge foreslått at lag skal være basert ut fra skoler. Dette gjør at når man kommer til videregående (16 år) er det bare 2 skoler å velge blant i Bodø. Da har man over flere år fått vist hvilket potensiale som finnes, og kan selv vurdere egen motivasjon videre satsing. Og vi får nok ikke færre eliteseriespillere av det. Kanskje tvert imot. Og på toppen får man flere som har opplevd utvikling, fellesskap, mestring og vennskap for livet. Skolen og idretten kunne jobbet sammen for samme mål – å lage gode, trygge mennesker.

Min påstand: Det blir kjedelig i lengden å se på et idrettsarrangement hvor man vet resultatet på forhånd. Spenningen og det uvisse, det er jo selve dramatikken i hele akten. Og det som er utviklende. Ved at alle de «beste» spiller på samme lag virker dermed mot sin hensikt for de som skal se på. Og etter hvert også for de som deltar. Man lærer seg å ikke tape. Rent menneskelig er det vel viktigere å lære seg å bli en god taper, framfor å bli en dårlig vinner?

Interessant er det å konstatere at Glimt ikke har oppfostret èn eneste egen topp keeper siden Tor-Arne Aga. Og han kom fra Junkeren som småguttespiller. Vi har aldri fostret en egen spiss! Nei, Stig Johansen kom fra Lofoten, og Arne Hanssen kom fra Ballangen. Vi har derimot fostret selve juvelen, Dutte. Helt fra egne rekker, og kanskje den største noensinne. Som Terje Nilsen sa en gang: Jeg sluttet å spille fotball den dagen jeg oppdaget at min svoger var fotballens svar på Elvis Presley. Dutte var bare god. Han var motivert til å trene, men at han ble SÅ god kan ikke andre enn Vår Herre og han sjøl ta æren for. Han begynte ikke å spille fotball for å bli proff. Han begynte fordi han hadde det gøy. Han ville blitt god uansett – det er min påstand! Det var en annen tid, sier du? For de som så han på sitt beste, er nok enige om at han hadde vært sentral på mange lag den dag i dag.

Dutte og Messi er litt like i så måte. De er/var avhengige av å tenke både 3 og 4 trekk fremover, tilpasse pasning/skudd til mottaker, som de selvfølgelig kjenner ut og inn. Medspillernes styrker og svakheter. Og alle er/var dårligere enn dem. Det gir dem enda en dimensjon av storhet.

I dag er det tusenvis av ungdommer i fylket som ikke er i arbeid eller utdanning. Utviklingen har vært dyster når gjelder inkludering, utenforskap, mobbing og sosiale relasjoner i den nyere tid. Ungdommen sitter mye hjemme foran skjermer og spiller. Er mindre sammen. Her er idretten i en helt særstilling når det gjelder å kunne være den arenaen som kan tilby det meste av det som mangler. Være den plassen de unge drar av egen vilje, og blir mottatt med et tydelig og synlig ønske om at akkurat JEG skal lykkes. Det igjen gir styrke til å lykkes i andre sammenhenger. Og igjen gir det en mer robust psykisk helse. Å ha selvtillit kan også være å føle seg trygg på det du IKKE kan – tenk på den du!

I dag slutter de fleste med fotball når de er 13-15 år. Og veldig få begynner igjen. Det er jo en liten skandale. Tidligere nevnte Dutte spiller vel enda? Er det fordi fotball er mindre gøy i dag enn før? Er det fordi intensjonen med å drive idrett er endret. Er det fordi det er organisert i hjel? Ja, mener jeg. Dersom vi ikke blir best gidder vi ikke mer. Når du som 12-åring har 6 organiserte treninger hver uke, blir det liten tid til annet. Venner, familie, skole, og rett og slett gjøre ingenting. Det blir liten tid til det som gjør en spiller særegen – leken på løkka. Det uformelle. Der du prøver på ting du har sett på TV. Der du drømmer deg bort, og gjør ting i ditt eget tempo. Der de høye spiller mot de lave. De tunge mot de lette. Alle mot alle. Det er jo dèr juvelene skapes.

Men det krever at vi legger handling bak de ordene vi serverer barna når de er små – det er viktig at man viser lagånd, er inkluderende og arbeidsom. Vi skal berømme andre barn når de gjør det bra, og vi skal støtte dem når det går dem imot. Som vi skal gjøre det med egne barn. Er dette umulig? Det virker i hvert fall å være veldig vanskelig når det lokkes med ord som elite, akademi, proff m.m.

Hvert år forlater 10-20 spillere Aspmyra, og slamrer med døra når de går. Og kommer aldri tilbake. Verken som frivillige, trenere eller som sesongkortinnehavere. Det er dessverre en realitet. Og teller du med familie og venner rundt disse, tipper jeg at det beløper seg til 100 personer hvert år. I 30 år. Det skulle bli 3000 tapte publikummere hver kamp? Og et tapt omdømme. Henning Kvitnes synger «evig eies kun et dårlig rykte». Kanskje på tide å sørge for at folk blir værende på Aspmyra?

Mitt råd til Glimt er å avvikle ungdomsavdelingen, og la disse være i sine respektive klubber i skolekretsen. Ett guttelag, ett juniorlag og et u-23 lag er det de bør satse på, i tillegg til a-laget. Da vil miljøene rundt ha mulighet til å beholde sine grupper i sårbare ungdomsår. Og statistikken sier ingenting om at man MÅ være i Glimt før guttealder for å bli tatt opp. Dette vil også ivareta objektiviteten i større grad, fordi spillerne er mer utviklet, og man velger «de rette». Flere lykkes og færre mislykkes. En vinn-vinn-situasjon.

Glimt har hatt en super start i år. Det virker å være en gjeng som jobber for hverandre, både i og rundt laget. Profiler som forlot etter fjoråret fikk en til å tenke stallen var for tynn. Men hva har skjedd? Jo, andre har stått opp og tatt vare på sjansen. Og det er akkurat hva det handler om: De må få sjansen. Og da må de spille. Uansett hva som har skjedd til nå, er det umulig å spå hvordan resten av sesongen blir. Like vanskelig som det er å se hvem som blir elitespillere når de er 12 år.

Når jeg tar opp dette vet jeg jo at det blir oppfattet som negativt av mange. Med 30 år i Glimt har jeg nok ballast til å stå for det. Jeg er patriot. Jeg er både Bodøpatriot, Glimtpatriot, Nordlandspatriot og Nordmann. Stolt sådan. Derfor håper jeg at så mange som mulig av «mine» skal lykkes med det de driver med. Og jeg tror dette er veien å gå. Og ja, jeg skal på Aspmyra neste kamp :)

Eksempel til etterfølgelse: Bodø Atletklubb virker for meg å være en sunn klubb, som driver en sunn idrett, etter de intensjoner som er idrettens opprinnelse. Hva kan vi lære av dem? Det er en individuell idrett, men allikevel virker det å være utpreget god lagånd. De er hverandres supportere, noe som igjen gjør at man kan vise til resultater både nasjonalt og internasjonalt over lang tid. At trygghet og kjennskap til sine «lagkamerater» er avgjørende, synes for meg hevet over enhver tvil. Se og lær!

Artikkeltags