Gå til sidens hovedinnhold

Spiseforstyrrelser – et avtrykk av samtiden

Spiseforstyrrelser kan forstås som uttrykk for, og håndtering av, indre smerte. Samfunn og kultur har en sentral betydning i utviklingen av spiseforstyrrelser, langt ut over tynnhetsidealet i kulturen som det oftest henvises til. Den sosiale påvirkningen er langt mer kompleks og omfattende.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dette skal vi diskutere på Lytring i Stormen bibliotek torsdag 26. august.

Samtiden kan vi fastsette til de siste 40–50 år. Det interessante i forhold til forståelsen av spiseforstyrrelser er at det på dette tidspunktet i historien skjer to viktige ting samtidig; samfunnet endrer seg radikalt og forekomsten av spiseforstyrrelser øker betydelig.

Den britiske sosiologen Anthony Giddens mener at et kjennetegn ved den nye historiske epoken fra 1970- 80-tallet er at tradisjonen mister den innflytelsen den har hatt over våre liv. Vi er ikke lenger forpliktet til å velge tradisjonelt. Giddens og andre samtidssosiologer beskriver også hvordan sosial status og kjønn heller ikke lenger er styrende for våre liv i den grad som tidligere. Disse statusene var tidligere viktige sider ved vår identitet; viste oss hvem vi var, hvor vi kom fra, og dette la veien videre i livet. Men nå må de unge selv både velge og skape sin identitet; finne ut hvem de er, og hva de ønsker og skal gjøre med livet sitt.

Dette kan høres ut som herlig frihet, men har store konsekvenser for enkeltindivider. Den individrettede kulturen gjør nemlig suksess og fiasko til den enkeltes ansvar. Det er en kultur hvor det enkelte individ må finne sin egen vei gjennom samfunnets villnis av muligheter og hindringer, og ifølge Søren Juul, hvor enhver forestilling om at noe er samfunnets skyld er latterlig.

Samtidig med mangelen på rettledning når det gjelder livsvalg, så eksisterer det sterke kulturelle standarder når det gjelder kjønn, utseende, kroppsform og -vekt. Vi har altså en kultur som har fristilt oss, samtidig som den knebler oss. Havner du utenfor grensene for hva som er kulturelt akseptabelt, ekskluderes og stigmatiseres du. Dette har skapt det professor i sosialt arbeid, Brené Brown, kaller en ‘aldri-nok’-kultur, hvor vi er konstant bekymret for å ikke være god nok, og konstant sammenligner oss med andre. Sammenligning er en viktig faktor i utvikling av kroppsmisnøye, som er sentralt i spiseforstyrrelser.

Vår personlighet og vår opplevelse av oss selv formes og skapes av omgivelsene. Mange opplever krenkelser av kropp og den de er, i møte med andre. Det er alt fra kommentarer om utseende, til vold og overgrep. Flere jenter enn gutter har slike krenkelseserfaringer. Krenkelser skader vår selvfølelse og vår opplevelse av egenverd. Spiseforstyrrelser er samtidig indre smerte og en måte håndtere smerte på, et beskyttende skjold.

Sammenhengen mellom samfunn, kultur og spiseforstyrrelser er konstatert av fagfeltet. Men det hjelper lite så lenge de medisinske diagnosene i stor grad legges til grunn for forståelse og behandling. Diagnosene er opptatt av individet og dets ‘uhensiktsmessige’ tanker, følelser og atferd. Problemet er, som sosiologen Thomas Scheff påpeker, at samfunnsmessige problem dermed omgjøres til individuelle problem. Diagnosen plasserer problemet i individet. Forståelsen blir at ‘det er der problemet ligger’.

Det er mulig, og viktig, å skape en mer helhetlig tilnærming til psykisk smerte. Da kan vi tenke at spiseforstyrrelser også er et sosialt problem, skapt i vårt møte med samfunn, kultur og medmennesker. Da kan vi rette fokus mot individets styrker, ressurser og behov – heller enn problemer. Vi kan bistå med å skrive ei ny fortelling, hvor sykdomshistorien erstattes av en personlig historie om styrker og muligheter. På den måten skiller vi personen fra problemet. For personen er ikke problemet, det er problemet som er problemet. Spiseforstyrrelsen er utenfor personen, og man kan bli kvitt den. Så kan vi jobbe videre med identitet: Hvem er jeg, hvem vil jeg være? Hva liker og trenger jeg? Hva gjør meg godt, og vondt? Hvilke grenser vil jeg sette og hvor?

Å finne ut hvem man er og vil være handler om tilhørighet. Brown beskriver tilhørighet som å være et sted som du ønsker å være, og hvor de som er der ønsker å ha deg der. Det er å bli akseptert for den du er. Hvis du hører til, får du lov til å være deg. Å passe inn er ikke det samme, for da blir du den du må være for å bli akseptert. Mens å høre til krever ikke at vi forandrer noe ved oss selv – men at vi er nettopp den vi er. Der er det best for oss å være.

Kommentarer til denne saken