Det er tre måneder siden Glimt møtte Celtic. Og mye har skjedd siden. På godt og ondt. Jeg hadde gleden av å følge Glimt sin oppkjøringsperiode til denne kampen. Lagt til La Finca i Spania. Glimttrener Knutsen kalte det for Kampleira.

Der fikk jeg studere dribleferdighetene til Brice. Jeg spurte Kjetil om han våget å bruke driblefanten i backrekka.

– Han skal drible, svarte Kjetil.

Jeg fikk også se at Haikin bare kastet kort til sine nærmeste medspillerspillere i 11 mot 11. Og jeg fikk se at Runar ble tatt ut av øvelsene når intensiteten ble for høy for lenge. Ballen gikk i hundre, på stor bane og på liten bane, og Jonas startet nedtellinga 5-4-3-2-1 når ballen var ute av spill.

Den høye intensiteten var også Glimt sitt våpen i kampene; så om motstanderne hang med til pause, så var det fritt fram for Glimtangrep i andre omgang. Fokus var prestasjonen, og primært handlet spillet om å spille av det første pressleddet.

Men i dag har Brice svart belte i tilbakespill, Haikin spiller langt, og Runar henger med omså i 100 minutter.

Tversoverspillet i bakre ledd ser mer ut som et mål enn et middel, ingen motstandere blir utslitt i første omgang, og ballbehandlinga hos laget er dårligere enn på Akademiets 09-lag.

Og nå virker det som fokus har endra seg fra å prestere til å klamre til seg viktige poeng.

Jeg kjenner treningsuka ganske godt, men er ikke så oppdatert at jeg kan påstå at ei dårlig periodisering har produsert en formsvikt.

Men det ligner veldig på det!

Da er det trygget å velge trygge løsninger, og det blir ofte på tvers eller bakover. Nå bør spillerne gå i seg selv, og tenke igjennom hvorfor de går på banen. De må også bevege seg mer, og mye bedre, foran egen ballfører.

Og overlate til andre å telle motspillere og tallkombinasjoner.

Spill Glimt-fotball igjen, så enkelt er det.