Gå til sidens hovedinnhold

Spikeren i kista for påstanden om at idrett og politikk ikke hører sammen

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Søndag sa et klart flertall av delegatene på fotballtinget nei til boikott av VM i Qatar. Debatten var preget av sterke følelser og klare fronter, og gravla på mange måter for godt påstanden om at idrett og politikk ikke bør blandes.

For også vedtaket som ble gjort er full av politisk stillingstagen. Det innebærer nemlig en ordre til styret i Norge Fotballforbund om å engasjere seg mye klarere enn før i spørsmål som har med menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter å gjøre.

Fotballtinget ga en marsjordre for forbundsstyret til å engasjere seg klarere i menneskerettighetsspørsmål og arbeidstakerspørsmål. Fotballen skal altså ikke lenger være nøytra til to av vår tids mest politiske spørsmål.

Dette er for så vidt ikke noe nytt. På samme måte som idrettens amatøridealer for alvor kom under press i mellomkrigstiden, skjedde det sammen med dens apolitiske grunnlag.

Dette var en ekstremt politisk ladet periode, samtidig som særlig fotball økte drastisk i popularitet. I spissen for endringen sto diktaturene Italia og Tyskland, som brukte idrett bevisst for både å skape indre samhold og fremme egen politikk internasjonalt.

Mussolinis Italia brukte enorme summer på å byge nye fotballarenaer, og landslaget fikk alle ressurser de trengte. Det ga VM-gull i 1934 og 1938, samt OL- gull i 1936.

Laget spilte også 30 kamper på rad uten tap, en rekord dagens Italia tangerte i lagets seneste EM-kamp mot Wales.

Italia tok sitt OL-gull i Berlin, der Hitler la alt til rette for å framvise tysk suverenitet på idrettsbanen. Dessverre for ham undergravde både det norske bronselagets og fargede Jesse Owens suksess den fortellingen.

Men på en annen arena vant Hitlers mann en av historiens mest ladet boksekamper; tungvektsoppgjøret mellom Max Schmeeling og Joe Louis.

Schmeeling seier over Louis ble av nazipartiet brukt som bevis på at hvite menn var svarte overlegne. Foran returkampen ble propagandaen trappet opp på begge sider, det ble fort til en kamp mellom demokrati og diktatur, og da Lous tok tilbake sin tittel var jubelen i USA grenseløs.

Politikken forsvant ikke fra idretten etter krigen, snarere tvert om. Denne gang i stor grad drevet fram av diktaturene i øst der idrett ble brukt til samme blanding av indre samhold og ytre propaganda.

Mens man i vest gjerne svarte gjennom bruk av boikott. Som VM i bandy ble flyttet fra Norge til Sverige i 1969 fordi Norges Idrettsforbund boikottet Sovjetunionen etter deres invasjon av Tsjekkoslovakia året før. Eller den store boikotten, av OL i Moskva i 1980 pga invasjonen i Afghanistan.

Også individuelle utøvere foretok sine boikotter, som da Lars Bohinen i nektet å spille privatlandskamp i fotball mot Frankrike pga. landets atomprøvesprengning i Stillehavet, eller da Arne Kvalheim nektet å delta på friidretts-EM i Athen i protest mot militærjuntaen i Hellas.

Nå er boikotter og individuelle politiske protester igjen i vinden, etter noen tiår der tesen om den apolitiske idretten har dominert. Og skiftet har kommet fort.

Da den amerikanske fotballspilleren Colin Kaepernick i 2016 begynte å knele i stedet for stå under avspillingen av nasjonalsangen, ble han i realiteten fjernet fra den mektige fotballigaen NFL. Bare fire år senere, etter drapet på George Floyd snudde NFL 180 grader, ba om unnskyldning for sin behandling av Kaepernick og inviterte alle spillere til å vise sin motstand mot rasisme før kampene.

Andre amerikanske idretter fulgte etter, og så spredde den symbolske knelingen før avspark seg til europeisk idrett også.

Man kan like denne utviklingen, eller la være. Poenget er at den apolitiske idretten er gravlagt. Nok en gang. Og at det norske fotballtinget var med på å sette spikrene i kista.

Og det er kanskje like greit. All erfaring viser at idrettsboikott sjelden fører til noe, men like lite fruktbar er påstanden om at idrett og politikk ikke hører sammen. For det gjør de to, og det vil de alltid gjøre.

Kommentarer til denne saken