Gå til sidens hovedinnhold

Sosiale aktiviteter gir bedre demensomsorg

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Både som pårørende og som forsker har jeg besøkt flere sykehjem med mange beboere med demens. Min erfaring er at beboere på mange sykehjem er involvert i få aktiviteter, ut over måltidene, stell og hvile. Men det trenger ikke å være slik.

For noen år siden gjorde et forskerteam jeg var med i undersøkelser på flere sykehjem i Norge. Grunnbemanningen på sykehjemmene var lav, og dagene var travle. De som tidligere hadde hatt en aktivitør ansatt i halv stilling, hadde kvittet seg med denne på grunn av dårlig økonomi. Ansatte fortalte at de ikke hadde tid til å skape aktiviteter for beboerne. Verst av alt var det at de ikke visste hva de skulle finne på. De hadde ikke den nødvendige kunnskapen og heller ikke tid. Kjedsomheten og døsigheten lå som et slør over avdelingene, avbrutt av ansatte som sa «sett deg ned» og «sett deg her» til beboere på vandring. Noen av beboerne fikk innimellom besøk som brøt opp en ellers nokså monoton tilværelse.

På et sykehjem vi besøkte pleide de friskeste pasientene å sette seg utenfor heisdøren. Det var trangt utenfor heisen, og den lille samlingen av beboere vanskeliggjorde arbeidssituasjonen for ansatte som skulle kjøre senger og vogner ut og inn. Men personalet skjønte hvorfor de satt der: Det var der det skjedde noe. Det var aktivitet der. Folk kom og gikk, de hilste og klappet innimellom beboerne på skuldra og sa noen ord i forbifarten.

Noen år senere gjorde jeg en studie på en avdeling på et sykehjem av annet slag, i en annen by. Hensikten var å undersøke hvilke sosiale aktiviteter de hadde, og hvilke aktiviteter beboerne deltok i. Etter at jeg hadde vært på avdelingen en periode, framsto den som annerledes enn det jeg hadde møtt de stedene jeg tidligere hadde undersøkt og hadde personlig erfaring med.

Grunnen til at denne avdelingen framsto som annerledes, var vektleggingen av det sosiale. De la vekt på å gi pasientene gode opplevelser og skape gode sosiale situasjoner. De var opptatt av å verdsette beboernes livshistorier og ferdigheter som de ikke husket så godt lengre, men som kunne hentes fram bitvis i forbindelse med en samtale over en kopp kaffe eller mens en gjorde noe sammen. Her var avdelingen opptatt av å finne den enkelte beboers ressurser og interesser, og å la disse få spille seg ut.

Avdelingen hadde et rom som fungerte både som kjøkken, spisestue og oppholdsrom. Selv om flere av beboerne som var der satt og duppet av innimellom, så skjedde det noe der som de kunne være med på eller være tilskuer til. Det ble laget mat, dekket på og tatt av bordet og duften av middag og kakebakst spredte seg på avdelingen, som i et vanlig hjem. Det det ble også spilt musikk, noen tok seg en dans, og noen tok seg en røyk på verandaen etter måltidene. Når de fikk tid, gikk beboere en tur sammen med en ansatt.

Husmoren på avdelingen spurte om noen ville hjelpe til med å renske poteter eller epler og hjalp dem med å huske hvordan det gjøres. En annen ansatt lurte på om noen ville være med å brette vaskekluter. Enkelte ganger ble flere sittende sammen mens de brettet og snakket; om kongefamilien, hvordan det var å drive gårdsbruk og butikk, hvordan det var å bo i denne byen for lenge siden, om været, maten – og om hvordan man bretter en klut. Her kunne den som ikke fant ordene, men som likevel ønsket å fortelle en fortelling, få hjelp til det.

Beboerne fikk mulighet til å bruke de ressursene de fremdeles hadde og mestre mer enn de fikk til alene. De skapte sosiale situasjoner, vel og merke for de som ville. Livet på avdelingen var ikke rosenrødt, det kan en ikke vente noen steder. Folk er forskjellige og at det innimellom oppstår uenigheter og misforståelser når vi kommuniserer med hverandre og er sammen, enten vi er beboere eller personale, er vanlig.

På denne avdelingen fikk de til å skape et dagligliv som handlet om mye mer enn pleie og hastige sosiale møter. Personalet tok initiativ til det, og av det kom det samvær og aktivitet. Dette regner jeg som god demensomsorg.

Demens er en degenerativ tilstand i hjernen og den rammer de fleste av oss direkte eller indirekte. Den kommer også i flere former. Hjelpe- og behandlingsbehovet vil variere, endre seg og øke i sykdomsforløpet. Så lenge vi ikke har medisiner som kan forebygge eller helbrede denne sykdommen, er det de sosiale konsekvensene av sykdommen vi må ta hensyn til når vi skal vurdere og videreutvikle demensomsorgen, og ivareta både som de som er blitt syke og deres pårørende.

Svært mange med demens vil ha glede av å få være i aktivitet, inkludert i aktiviteter og få bruke de ressursene de har. Jeg ønsker et sterkere fokus på betydningen av sosial aktivitet i demensomsorgen, for både hjemmeboende og beboere på institusjon.

Kommentarer til denne saken