Det sies at både den korteste og lengste avstanden i kunst – er den mellom det veldig gode, og det helt store. Det er både den korteste og lengste avstanden mellom mennesker som er gode, og de helt store. Det er interessant å observere hvor mange som sliter med å si ordet «unnskyld» og virkelig mene det. Det virker som det er et av de vanskeligste ordene for mange å ta i sin munn.

MEN-ordet er skikkelig i vinden nå, det blir nærmest sosiale mediekampanjer som mer eller mindre lokker for å unnskylde ett eller annet. Sannheten er vel at vi alle har et eller annet vi bør si unnskyld for, og en eller annen som bør be oss om unnskyld.

«Sorry seems to be the hardest word», sang Elton John i 1976. Og det er ikke mindre vanskelig å be om unnskyldning i 2022. Men hvorfor er det så vanskelig å si dette ene, enkle ordet? Og når bør man be om unnskyldning, og ikke minst unngå å tillegge det lille men virkningsfulle ordet MEN? Ordet som oftest tar vekk betydningen, og i mange sammenheng gir ordet en omvendtbetydning.

Jeg har gjennom min karriere opplevd mange sjefer, fra mellomledere til toppsjefer, og selvfølgelig også kollegaer som ikke har klart å si «unnskyld». Selv om de gjorde hederlige forsøk, endte de ofte med å si noe som «Jeg beklager at det skjedde, men……» eller «Det er mulig at jeg burde gjort noe annerledes, men……»

Ordet MEN ….., er et lite ok ord. Og misbrukt, et direkte overgrepsord. «Men» kommuniserer en negativ motsetning, en hindring ...

Vi har alle unnskyldt oss. For dårlig oppførsel og krasse reaksjoner, for at vi glemmer noe eller ikke møter opp til avtaler. Ofte opplever jeg selv at jeg bruker unnskyldninger på dagligdagse som er relativt enkelt å unnskylde, og som kanskje ikke trenger noen unnskyldning, var det kø, så var det kø, var flyet forsinket, så var forsinket ... Unnskyldninger for ting vi ikke er så stolte av. Og unnskyldningene vi tyr til er varierte: Tretthet, stress, krevende barn, dårlig økonomi, migrene eller at vi rett og slett «ikke visste bedre». Det er egentlig ganske enkelt å unnskylde da ...

Tidligere var «tøffe» og autoritære sjefer sett på som modige sjefer. Jeg vokste opp i Stamsund med en væreier som var det nærmeste man kunne komme en diktator, på godt og vondt. Jeg skal love deg at han i sitt lederskap aldri brukte ordet unnskyld. Om, og når han tok feil tilpasset han virkeligheten og resultatet slik at han fikk rett, helt uavhengig om det var lurt eller ei. Heldigvis er den tidsperioden over, og ledelsesfilosofien helt utdatert.

Men i unnskyldningens tidsalder står ordet i fare for å miste verdi. I spissen for utviklingen står næringslivets hang til å beklage og legge seg flat. Det er nærmest blitt ledernes nye mantra: Flate ut og gå videre. Håpe at mediene glemmer det de har gjort. Vi bør vel egentlig behandle ordet unnskyld, veldig seriøst. Bruke det med andakt og resept og unngå å hefte på MEN, da vil ordet få en styrke som er ordet verdig.