Det var det året da sommeren gikk seg fast i ei fjellklipe på Dovre, da han skulle nordover. Men han gjorde en god jobb i sør med et høytrykk så kraftig at ingen lavtrykk ute i Atlanteren hadde nubbsjanse til å rikke på det.

Søringan begynte å klage på varmen. Dag etter dag, uke etter uke med steiksol, blei i meste laget til og med for de som hadde kalde føtter og kalde hender heile året.

Blomster og eng tørka bort. Slottmarka blei brunsvidd, og konstant mangel på regn gjorde at det blei alt for lite vann i vannmagasinan. Disse innsjøene som skulle gi kraft, tørka meir og meir inn. Strendern langs vatnan blei djupar og meire gjørmåt. Gjørma tørka og sprakk opp. Tørste sauer ute på beite gikk seg fast, og de stakkars bøndern måtte ta på seg slagstøvla og med livet som innsats dra opp de stakkars fårene sånn at de ikkje kreperte.

Vi bleikinga i nord venta tålmodig på sommarværet som vi pleie.

Snart er det juli og høysommer måned. Da må vel sommarn være rett rundt hjørnet. Joda, det kom et par godværsdager innimellom, og humøret steg. Vi stella i stand til hagefest, men før gjestene hadde fått satt seg, jo, da kom han innbrytanes – sydvestkulingen altså, med regn på tvers og storbølga som spøtta kvitt. Så var det bare å kom seg innomhus og kur han av så lenge.

Etter trevekers tid så kom jammen godværet tilbake. Vi var lykkelig og optimista, nu var den ordentlige sommeren endelig kommet. Men dessverre, den blei kortvarig denne gangen også. Det svartna til igjen og regnet piska på vinduene så måseskiten forsvant. Vi slapp å vanne blomster, og ugresset vokste så fort at du kunne se det minutt for minutt. Aldri hadde sommeren vært så grønn noen gang. Det grønne skiftet var et faktum her nord, og det kunne vi være stolt av. Vi kunne også la oss imponere over en ny rekord for juli måned. Aldri hadde landsdelen hatt så få soltimer siden meteorologene startet registreringer i forrige årtusen.

August, den siste offisielle sommermåneden hadde heller ikkje mange soltimer å spandere på oss i nord. Sola og varmen satt fast i sør, som nevnt i ei fjellsprekke på Dovre, med et høytrykk som beskytter. Men da det endelig ble høst, september altså, da kom sommeren nordover. Høytrykket i sør var utmattet, og lavtrykkene fra vest overtok makta. Sommeren sparka seg laus fra Dovrefjellet og satte kursen mot nord. Endelig kunne vi både nyte utepilsen og kom oss på havet. Vi kunne til og med gå tørrskodd mellom husan.

Men hva er egentlig en god sommer? Svaret er vel at det skal komme både sol og regn i passe porsjoner, og temperaturen skal være behagelig både for folk og fe. Da er det nok vi i nord som kom best i fra det. Vi har fulle vannmagasin og billig strøm. Vi trenger ikke å grue for vinterkulden, vi har fått kreditt for pøsregn og sol attom skyene. Men stakkars søringer. Alle har fått strømsjokk, eller mer presist, prissjokk på elektrisitet. Hvis ikkje staten hadde gitt støtte, ville folk og bedrifter gått konkurs, eller i verste fall ville folk fryse i hjel i mørklagte hus med iskaldt vann i alle kranene.

Nei, takke oss til en regnfull sommer med sydvestkuling og nyvaska vinduer. Sommeren kom seint, men godt. Og når frosten kjem, så skrur vi opp termostaten, og vi kan til og med varme oss i dusjen, om så hele dagen.