Gå til sidens hovedinnhold

Som en moderne utgave av Den flygende hollender seiler 250.000 sjøfolk «hvileløst rundt på de sju hav»

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Vi seiler ikke fordi det finnes et hav. Men fordi det finnes en havn», skrev den danske forfatteren Carsten Jensen i romanen «Vi, de druknede», utgitt på Press forlag i 2006.

Den flygende hollender, eller Dødsseileren, er en legende om et spøkelsesskip med en hollandsk skipper som er dømt til å seile «hvileløst rundt på de sju hav». Skipet ses som regel i stormfullt vær, og varsler død og ulykke. Sagnet finnes i mange varianter. I den eldste, engelske varianten blir Den flygende hollender oftest plassert i Sør-Atlanteren, eller Det indiske hav. Kapteinen, som ifølge sagnet levde på 1600-tallet, skal ha blitt straffet for å ha spottet Gud. Han skal flere ganger ha mislykkes i forsøk på å runde Kapp det gode håp i Sør-Afrika. Til slutt skal han ha sverget på at han skulle lykkes, selv om Gud og djevelen sto ham imot; om så han måtte prøve til dommedag.

De føler seg kanskje like fordømt, de rundt 250.000 sjøfolkene av alle nasjonaliteter som nå seiler «hvileløst på de sju hav». Noen er norsk, på skip eid av norske rederier. Mange av dem har ikke fått gå i landsiden februar/mars. Da hadde de kanskje allerede vært til sjøs i flere måneder. De venter på å få mønstre av. Like mange venter på å få mønstre på. Det er koronaepidemien som setter en stopper for bytte av mannskap. Årsaken er at landegrenser er stengt, og ulike koronaregler gjelder i ulike land sjøfolkene nødvendigvis er nødt til å reise igjennom for å komme hjem. Hvis de i det hele tatt får gå i land.

Sjøfolkene er kanskje ikke de første vi har tenkt på, når vi har hyllet dem som har samfunnskritiske jobber under koronaepidemien. Nesten 80 prosent av transporten av varer som fraktes over hele verden går med båt. Skal varene komme fram, er verden avhengig av at skipsfarten fortsetter. I Norge ble sjøfolk raskt utpekt som samfunnskritisk personell, og ble unntatt fra karantenereglene. Men hva hjelper vel det, all den tid det ikke er internasjonal enighet om at sjøfolk kan reise «karantenefritt» gjennom de landene de nødvendigvis må passere for å komme seg hjem? Eller ut?

Dette er ikke bare en fortvilt situasjon for mannskapet som er låst fast på skipene i månedsvis. Ifølge Norsk Sjømannsforbund er det registrert flere selvmord ute på havet, som en direkte følge av dette. Vel å merke ikke blant norske sjøfolk, uten at det gjør saken noe bedre. Det utgjør også en sikkerhetsrisiko, når mannskapet blir utslitt, demotivert, fortvilt og deprimert over at situasjonen til nå ikke har latt seg løse. Koronaprisen sjøfolkene betaler er svært høy. Situasjonen kan bare løses internasjonalt. Og det finnes ingen enkle løsninger.

Det er på tide at sjøfolkene får mønstre av, og komme i land. Det internasjonale samfunnet skylder dem det.

Dommedag er fortsatt ikke kommet, selv om det er spådd mange ganger. Det betyr vel at Den flygende hollender fortsatt seiler. Flere sjøfolk har påstått at de har sett spøkelsesskipet.

Trolig også noen av dem som i dag seiler hvileløst rundt.

Kommentarer til denne saken