For dette er et av de merkeligste trekkene ved dagens strømdebatt: At nesten ingen nevner den energiformen som raskest og mest friksjonsfritt kan skaffe oss ny, grønn kraft.

Krigen i Ukraina blottla på en dramatisk måte hvor kort Europa egentlig er kommet i det grønne skiftet.

Bortfallet av russisk gass drev strømprisene i været, og via overføringskabelen ble det høye prisnivået importert til Norge.

Dermed ble det avslørt at også vi mangler tilstrekkelig grønn energi, all vår vannkraft til tross.

Det satte fart i debatten om klimamålene, som ikke kan nås hvis vi ikke makter å få ned bruken av fossil energi.

For uansett hvor mye vi fokuserer på individers klimaansvar; den store utslippsynderen er energiproduksjon, enten energien brukes til å drifte industri, eller drive biler og fly.

Det har ført til en heftig debatt om det grønne skiftet, der flere løsninger har vært lansert; vindmøller, havvind, atomkraft, oppgradering av vannkrafta.

Felles for dem alle er at de enten er svært omstridt og/eller vil ta svært lang tid å realisere.

Men nesten ingen snakker om solkraft.

Det kan skyldes navnet; mange har nok vanskelig for å se at sola skal kunne gi særlig mye energi i et land som Norge, og da særlig Nord-Norge.

Men egentlig burde energiformen vært kalt lysenergi, ikke solenergi. Det er nemlig lyset som aktiviserer solcellen, ikke solstrålene.

Dermed produseres det strøm selv om det er overskyet.

Det er heller ikke slik at jo varmere det er, jo mer energi får vi ut av sola. Tvert om.

Solcellene er faktisk mest effektive ved lave temperaturer. Maksimal effekt får du ved minus fem grader.

Så en kald oktoberdag med sol i Salten kan gi mer energi enn en glohet sommerdag i Spania.

I utgangspunktet kan Salten faktisk være nokså ideell for lysenergi, med halvannen måned midnattssol og ingen mørketid.

Det som trekker ned er at dagens lengde vår og høst er kort, men Bodø har for eksempel over 12 timer med lys fra midten av mars til slutten av september. Og over 10 timer med dagslys en måned til.

Antall dager med overskyet vær er åpenbart også et problem, men selv om slike dager gir lavere effekt fra solcellene enn dager med sollys, produseres det likevel strøm.

Derfor kan sollys i det minste gi en viktig tilleggsenergi, selv i en overskyet by.

Og i andre deler av Norge er soldagene langt flere enn her.

En annen fordel med solenergi er at teknologien alt finnes og den blir stadig billigere. Ja, prisene har falt med 99,8 prosent på 50 år.

Vi har også plenty med plass der vi kan sette opp solceller; de kalles tak og gaper i dag tomme opp mot himmelen.

En ekstra fordel ved å ta i bruk disse takene er at energien blir kortreist, med svært lave overføringstap.

Men her ligger også et av problemene med solenergi, og en av forklaringene på at den nevnes så sjelden: Den egner seg nok best til å skaffe husholdninger og småbedrifter energi.

Skal den kunne brukes til industrireising, og de mange grønne arbeidsplassene vi drømmer om, trengs det anlegg av en helt annen størrelse.

Vest for Madrid driver norske Statkraft solenergianlegget Talayuela. Det produserer ved full kapasitet 500 GWh pr år, nok strøm til 150.000 husholdninger.

For å få det til er solcellene spredt ut over et område på 8,2 kvadratkilometer. Til sammenligning dekker Rønvik bydel 3,7 kvadratkilometer.

Snakker vi slike dimensjoner får vi samme problemer som med vindmøller; de bygger ned natur og beslaglegger rekreasjonsområder. Og skal solenergi kunne bidra til en storstilt industrireising vil det antakelig kreve denne type inngrep.

Da er vi egentlig ikke kommet lengre enn med vindmøllene.

Heri ligger også problemet med mye av dagens energidebatt, den kobles nesten alltid opp mot ønsket om å skape nye industriarbeidsplasser, og kommer dermed i overveiende grad å handle om de store prosjektene.

Både LO og NHO er pådriver her, og denne type energi er viktig nok. Men den har fått overskygge behovet for mindre, mer lokale og raskere løsninger.

Skal vi få til raske klimakutt må vi konsentrere mer oppmerksomhet rundt nettopp slike løsninger. Og da framstår solenergi som et åpenbart satsingsområde.

Blant et utall andre.

Selv her i skyfulle Salten.

For hvis vi ikke løser klimakrisa relativt raskt ender vi fort som Ibsens Osvald med en bønn om å få dø før sykdom og forfall gjør livet for smertefullt.