Snevert om Hamsun

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I torsdagens AN gjentar journalist Stein Sneve de ekle og ofte siterte utsagn om samene i Markens grøde. Av artikkelen må leseren få inntrykk av at det Hamsun her skriver, er typisk for forfatterskapet. Er man først definert som rasist, så er man liksom rasist heile tida og i alle bøker, og ikke minst i media.

Sneve vil at vi skal ha den innsikt i historie som gjør det mulig for oss å forstå vår egen tids røtter. Jeg skulle ønske han også ville anbefale at vi også burde skaffe oss den innsikt i Hamsuns forfatterskap som gjør det mulig å forstå at dennemerkelige forfatteren kanskje ikke var så håpløs. Ikke heile tida.

Hamsun skrev nemlig andre bøker enn Markens grøde. La oss se på dem som kom et par år i forveien, Børn av tiden(1913) og Segelfoss by (1915).

Norsk litteratur på Hamsuns tid var ganske blendahvit. Både hovedpersoner og bifigurer var både hjemmevevd og hjemmestrikket, norske og forståelige som Selbuvotter. Det var ingen som etterlyste et mer multikulturelt persongalleri, både lesere og kritikere var fornøyde med den hudfargen de fikk servert av Undset og Duun og Falkberget og alle de andre bunnsolide og rotnorske – og iblant litt rasistiske - forfatterne.

Men midt i flokken av hvite helter og heltinner, dukket det plutselig opp to innvandrere, Felix og Mariane, med indiansk mor og norsk far. De blir fort integrert i bygdesamfunnet på Segelfoss, to herlige, glade barn som på rekordtid blir til toveltilpassa nordlendinger, de første godt integrerte innvandrere i norsklitteratur.

Og bedre skal det bli, for i bok nummer to er Mariane blitt voksen. Hennes indianske arver blitt tydeligere, og hun bryter med alle nordiske skjønnhetsidealer – svarthåret,gul i huden, lavt hårfeste, for stor nese og for bred munn.

Hvordan er det så rasisten Hamsun skildrer henne?

Han elsker henne! Hun blir tettstedets leading lady – intelligent, morsom, sjarmerende, omtenksom og modig. Som kjæreste er hun en glødende vulkan: «Mariane var så tankeløst øm».

Hva synes bygdas menn om henne?

De er forelsket i henne, hele bunten! Ikke bare Willatz Holmsen og hans rival Coldevin, som blir så pågående at hun må stikke ham med en gaffel, men også den hjelpeløse tilbeder Teodor på Bua, den ufyselige doktor Muus og den like ufyselige teolog Lars Manuelsen. De frir til henne, alle sammen, og hun mottar deres håpløse frierier med elegant kløkt, uten å gjøre avslagene mer sårende enn nødvendig.

De eneste som ikke liker henne, er de to sjalu døtrene til presten. «Tenk at hun er indianer», sier den ene. «Ja, tenk at noen vil være indianer», sier den andre.

Der vedlatterliggjør Hamsun den stupide norske bygderasismen, noe ingen andre i norsklitteratur gjorde på denne tida, og han kommer vår tids rasisme og fremmedfrykttydelig i forkjøpet. Med andre ord: En klart anti-rasistisk roman.

Hvilken konklusjon skal vi så trekke om rasisten Hamsun?

Vi kan for eksempel be Stein Sneve om å huske den gule og indianske Mariane på Segelfoss neste gang han vil skrive noe strengt om Hamsuns rasisme. Og kanskje kan han også huske den samen som dukker opp i Hamsuns siste bok, På gjengrodde stier, en same som blir så lykkelig over våren at han må synge om den, han må joike den!

Liker Hamsun denne joiken? Det kan se slik ut: «Gud velsigne alt som ikke er vanlig mennesketale», sier han.

Verken den suverene Mariane eller den joikende samen forandrer noe av Hamsuns fæle bemerkninger i Markens Grøde, men det gjør bildet av Hamsuns rasisme mer sammensatt. Det gjelder altså, som Sneve så kloktan befaler leserne, å ha to tanker i hodet samtidig. Det er en slitsom sport, og det kompliserer verden for oss, men vanligvis er det bryet verdt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags