Fra tid til annen dukker det opp alarmistiske skrekkscenarioer i norske aviser om Svalbard og vårt forhold til Russland. Lørdag 01. februar hadde Stein Sneve fått fart på seg og proklamerte at det bare var å nyte NRKs minutt for minutt rundt Svalbard, fordi det angivelig kunne havne i russiske hender. Når Sneve påstår at det ikke er sikkert at «Nato vil gi oss ryggdekning, dersom Russland presser på for å få en løsning der Norge gir fra seg suverenitet for å unngå en væpnet konfrontasjon» framstår det hele som galimatias for meg. For premisset til Sneve er at Russland har gjort nordområdene til sitt viktigste utenrikspolitiske område og at de ønsker å flyte aktiviteten vestover, underforstått: Norges stilling på Svalbard er truet.

Sneve glemmer at de russiske nordområdene i stor grad strekker seg østover, og at Russland i stor grad er nordområder. Svalbard er utgjør bare en liten del av russisk nordområdepolitikk, og Norge en liten del av Russisk utenrikspolitikk. Samtidig er det jo slik at øygruppen har en spesiell status. Norge har uinnskrenket suverenitet, parallelt med at de andre signaturstatene har særegne rettigheter. Det gjør tilstanden spesiell, men verken kaotisk eller usikker. Det er faktisk slik at verken EU, Russland og USA, eller Kina for den saks skyld, har rett eller mulighet til å ta over øygruppen bare fordi de føler for det. Og selv om andre NATO-land er uenig i norsk syn på kontinentalsokkelen, betyr det ikke at de er villige til å støtte en russisk invasjon. Russland vil protestere mot amerikansk innflytelse, EU og USA mot russisk, USA, EU og Russland mot kinesisk innflytelse også videre. Jeg vil heller karakterisere Svalbard som et godt eksempel der alle synes status quo er bedre enn de fleste andre sannsynlige utfall.

Det gjør Sneves kommentar om norsk svalbardpolitikk som vanskelig å få øye på, og monoton som forståelig. Det er klart for de fleste av øygruppas plassering sentralt i Nord-Atlanteren er strategisk viktig. Det er derfor i norsk politikk å bevare området som stabilt og uten sterk innflytelse fra den ene eller den andre siden. Tidvis krever det at man sitter stille i båten og lar stormene ri forbi. Vi vet Russland har store styrker på Kolahalvøya, men det er jo verken fordi Norge eller Svalbard er spesielt interessant, men fordi Nord-Vestrussland er et av de få stedene landet har relativt fri kyst. For øvrig den eneste kysten deres i Atlanterhavet. At Svalbard (og Finnmark) blir annektert som ledd i en større konflikt kan vi kanskje forvente, men da har vi ganske mange andre problemer også. Den konflikten er for øvrig heller ikke særlig nært forestående. Tross hva alarmistiske aviser vil ha oss til å tro.

Selve utvinningen av mineralene Sneve snakker om, er heller ikke særlig nært forestående. Det har allerede siden 1960-tallet vært klart at det finnes store verdier i form av mineraler på havbunnen. Problemet da, som nå, er dybden. En gang i framtiden kan vi kanskje se for oss gruvedrift på over tusen meters dyp (den dypeste oljeplattformen går godt under 400m), og vi må forberede oss på en slik industri. Det siste vi da trenger, er kronikker som sprer frykt og mistro, når vi i aller høyeste grad ikke er truet på Svalbard.