Gå til sidens hovedinnhold

Småbrukere i 100!

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

«På et brakkerom i Sulitjelma foregikk det i året 1908 forhandlinger om salg av en jordparsell i Valnesfjord.» Parsellen var bare 30 dekar. Prisen ble 300 kroner. Vitterlighetsvitner er «lauskarer» og «plassfolk», bygslere/ jordleiende folk i Salten. Det å eie et jordstykke var grunnfestet som det sikre for levemåten. Jordbruket var likevel ikke levevei alene. Tilskudd av kontanter kom fra arbeid i fiske og anlegg. Blant småbrukerne finner vi lauskarer som har deltatt aktivt i kampen for organisering og fagforeninger, etablering av samvirkelag og opprettelse av sparebanker. Det er derfor naturlig at Nordlands første Småbrukarlag kom i Fauske; lauskarene tok solidaritets- og samarbeidsånden med seg inn i jordbruket.

I Bodø Arbeidersamfunn møttes 23. juni i 1921 representanter fra 4 lokallag for å stifte Nordland Småbrukarlag. De kom fra Bodin, Fauske, Saltdal og Vik i Helgeland. I ettertid kan vi finne navnene igjen som tillitsvalgte i kommunepolitikk, samvirkeorganisasjoner, i nasjonale verv, og på Stortinget. Fram til slutten av 1960-tallet var det et tett samarbeid mellom arbeiderbevegelsen og småbrukerbevegelsen. Organisasjonene sto for de samme verdiene, og mange i industri og offentlige stillinger hadde tilknytning til bygda og et småbruk.

De siste 50 år har det vært store endringer i jordbruk- og matpolitikk. På begynnelsen av 1970-tallet var arealet hvor det ble dyrket korn det laveste i manns minne. Fraflyttingsbidrag var innført for å få folk til å flytte til byene og jobbe i industrien. Inntektene i landbruket var ikke til å leve av. Dette førte til Stortingets opptrappingsvedtak for landbruket i 1975. Målet var økt matproduksjon på «familiebruk» med inntektsnivå sammenlignbart med industriarbeiderlønn.

"Å holde matjord i hevd krever arbeid som må betales. Det må vi ta oss råd til.

Gjennom EF/ EU-kamp var Nordland Bonde- og Småbrukarlag på barrikadene sammen med EU-motstandere og den landbruksbaserte matindustrien. For Bonde- og Småbrukarlaget handlet det ikke bare om nasjonal sjølråderett og nasjonal matproduksjon. Det handlet like mye om internasjonal solidaritet, om felles kamp med småbønder og jordløse i store deler av verden, og om å ta vare på lokale dyrkingsmåter, å utnytte lokale ressurser og ivareta helheten i bygda og lokaldemokratiet.

De siste 50 år har det blitt stadig færre bønder. Matjord blir ikke brukt til å dyrke mat. Den siste politiske satsinga på store, «satsingsvillige» gårdsbruk har ført til en enorm gjeldsbyrde i landbruket, De «satsingsvillige» bøndene leier jord, melkekvote og maskiner. Økt andel av inntekten går til å betale serviceavgifter på teknologisk utstyr. Arealene som skal høstes er så store at det ikke er mulig å rekke over for ett menneske. Klimaendringer med store nedbørsmengder fører til ytterligere vanskeligheter. Prisene til gårdbruker har stått på stedet hvil i 40 år, mens alle andre innsatsfaktorer har hatt jevn prisstigning. Ulike regjeringer har bidratt til å tømme landbruket og bygder ved å forvente «rasjonaliseringsgevinst» og stadig færre gårdsbruk å fordele statlig støtte til. Som faglag i Jordbruksforhandlingen har vi tidvis vært med for å hegne om fordeling til de minste brukene. Andre ganger har vi brutt og forlatt forhandlinger.

Mer enn 80 % av gårdsbrukene i Norge blir nå driftet med lønnsarbeid ved siden av. «Heltidsbonden» er en parentes i norsk historie. Vi er tilbake der vi var for 100 år siden hvor jordbruket ikke er mulig å drifte som levevei alene. Hvor skal veien gå herfra? Nordland Bonde- og Småbrukarlag er en 100-åring med blikket løftet ut mot verden. Som medlem i den globale småbrukerbevegelsen La Via Campesina får vi stadige påminnelser om at mat er makt. Kampen om lokal eiendomsrett til matjord er blodig i store deler av verden. Lokale såfrø som har vært dyrket i generasjoner blir nedkjempet av internasjonale selskaper. 1 milliard mennesker legger seg sultne hver dag.

I Norge er det mange som eier jorda. Det er en stor nasjonal verdi som må løftes fram. Vi må få jordeiere til å verdsette at jorda driftes godt for å fange karbon, for å dyrke mat til mennesker og dyr, og for å sikre matjorda for kommende generasjoner. Å holde matjord i hevd krever arbeid som må betales. Det må vi ta oss råd til. Vi må også ta oss råd til å ivareta kunnskap fra jord til bord; beitebruk, lokale vekstforhold, slakteri og matindustri. Ringen sluttes. Et så stort samfunnsløft kan vi bare gjøre sammen. Vi har klart det før.

Kommentarer til denne saken