Jeg blir provosert av Odd Emil Ingebrigtsens kronikk der han uttrykker sorg og irritasjon over at en redaktør i Tromsø ikke begriper at man skal være solidarisk med Bodø uansett hva Bodøs politikere finner på. «Bladfyken» i Tromsø har tillatt seg å sable ned Bodøs prestisjeprosjekt «Ny by – ny flyplass». Grunnlaget for dette engasjementet er ikke bare «suget av eget bryst» – det er flere enn han som mener – og med god grunn – at Bodøs prosjekt er århundrets sløseprosjekt – og har gitt uttrykk for det.

At det er et sløseprosjekt har NHO direktør Daniel Bjarmann–Simonsen også erkjent, han uttrykte i en kronikk at når store unødvendige prosjekt har blitt realisert sørpå, så må det være vår tur til å få realisert et slikt prosjekt – koste hva det koste vil. Det er en ganske infantil logikk i dette synspunktet på anvendelse av fellesskapet midler.

NHO direktørens håndtering av uenighet er ikke helt god: han karakteriserte alle motstandere av landbasert vindkraft for banditter. Det er skremmende at også politikere uten blygsel sier at vi må ta i bruk mer av naturen for å produsere mer grønn energi. Det er uklart er hva som menes med «mer av naturen» – er det en grense for hvor meget som kan forbrukes – eller er det bare behovet for mer energi som bestemmer? Behovet for mer grønn energi er diskutabelt så lenge vi sender stor mengder strøm ut av landet, og at vi benytter kolossale mengder vannkraft til oljeutvinning – såkalt «grønnvasking» av petroleumsindustrien.

PS Jeg savner fortsatt en redegjørelse for hvordan Bodø kommune skal finansiere sin andel av Ny by- ny flyplass. Etter hva jeg vet er pengebingen nokså bunnskrapet – og uten utsikter til etterfylling.