Slipp viruset fri - det er vår!

Børje Klæbo Eidissen, redaktør i Avisa Nordland, holdt seg unna folk på Mjelle, Skjærtorsdag.

Børje Klæbo Eidissen, redaktør i Avisa Nordland, holdt seg unna folk på Mjelle, Skjærtorsdag.

DEL

AproposHele kroppen strittet imot. Jeg klarte rett og slett ikke å gå ut av bilen på parkeringsplassen på Mjelle i dag.

Jeg tenkte at det ville være fint med en tur til Mjellestranda i det fine vårværet. Men det tenkte visst ganske mange andre også. Vi kjørte i kø ut av byen, og jeg skjønte tegninga da alle bilene i rekka, både de foran og de bak meg, tok av i Mjellekrysset. På toppen av skaret sto det bortimot 50 biler parkert, der man helst skal parkere for å gå til Auvika. På parkeringsplassen nederst på Mjelle sto det rundt 100 biler. Jeg har aldri sett så mange biler der.

Jeg hadde pakket sekken og hadde lyst å gå på tur, men jeg fikk det ikke til. Kroppen sa nei til å gå i kø, møte mengder av mennesker på den smale stien og sitte tett i tett på svabergene. Jeg kjørte hjem igjen. På turen fra Mjelle til byen møtte jeg mer enn 300 biler. Det var som å kjøre i rushtrafikk – bare at alle kom mot meg. Gudene må vite hvor de skulle, alle sammen. Kanskje til Mjelle.

Det er påske og det ligner på vår. Sola skinner og vi har vært mer eller mindre isolert fra hverandre i fire uker. Det er lenge, og jeg tror de fleste av oss kjenner på det nå. Vi skjønner hvorfor, men vi begynner å bli lei. Og vi vil så gjerne at verden skal bli vanlig igjen. At livene våre skal bli normale. At vi skal få være sammen igjen.

Jeg er ingen ekspert på verken smittevern eller spredning av virus. Og jeg ser slett ikke bort fra at de som er eksperter vil si at jeg burde gått ut av bilen og gått den turen jeg hadde planlagt. Fått litt mosjon, sol og frisk luft. Kanskje har du som leser dette allerede gjort deg opp en formening om at jeg er hysterisk. Eller at jeg er fornuftig. Selv vet jeg ikke helt hva jeg er.

Mens jeg satt der i bilen på tur hjem og møtte rushtrafikken, kom jeg til å tenke på den svenske filmen «Slipp fangene fri – det er vår» som handlet om liberaliseringen av fengselsvesenet på 70-tallet. Fangene slapp vi fri for flere uker siden, i alle fall noen av dem, for at ikke for mange skulle bli smittet av dette farlige koronaviruset. Hva er det vi gjør nå? Slipper vi viruset fri? Er vi for liberale? Vil vi at flere skal bli smittet? Vil vi at det skal gå litt fortere nå? Vil vi at flere skal dø?

Regjeringen innførte for fire uker siden de strengeste restriksjoner Norge har opplevd i fredstid. Vi kan ikke lenger omgås hverandre som før og vi beveger oss ikke ute i det offentlige rom som vi pleide å gjøre. Mange næringsdrivende har store problemer og mange ansatte er permittert. Ungene har hjemmeskole og mange foreldre har hjemmekontor. Livene våre stoppet opp. Samfunnet ble satt på vent.

Forleden sa statsministeren at flere av tiltakene snart skal endres. Barnehagene skal åpne, og de yngste barna skal begynne på skolen igjen. Fysioterapeuter, frisører og andre som har tett kontakt med sine kunder skal få åpne dørene igjen. Ja til og med det mye omtalte hytteforbudet skal oppheves når vi bare har fått unnagjort påska.

Jeg kjenner at jeg er uenig. Rasende uenig. Vi er ikke i nærheten av å ha nådd toppen ennå når det gjelder antall smittede, antall alvorlig syke, antall innlagt på sykehus eller antall døde. Og så skal vi altså slippe opp. Vi skal sende ungene våre tilbake til barnehager og skoler. Vi skal slippe viruset fri.

Samme kveld som statsministeren varslet lettelse i flere av koronatiltakene, spurte Avisa Nordland sine lesere om de støtter regjeringen som vil åpne barnehager og skoler igjen. Mer enn 60 prosent av de vel 2200 som svarte sa nei. De støtter ikke regjeringen, og mener at vi burde holde ungene hjemme lenger.

Av de som har barn i barnehage sier mer enn halvparten at de ikke vil sende ungene i barnehagen 20. april, og blant foreldrene i første til fjerde klasse er det omtrent halvparten som sier nei til å sende ungene på skola en uke senere. Jeg er blant de sistnevnte. På samme måte som jeg ikke klarte å gå ut av bilen på Mjelle i dag, så kjenner jeg at jeg slett ikke har lyst å sende ungene mine på skola igjen. Kunnskapsministeren sier at vi må. Vi får nå se på det. Jeg spår et foreldreopprør før vi kommer til 27. april. Med mindre de fleste foreldre er dritt lei av å være lærere.

Både ordfører og smittevernlege her i Bodø sier at de ikke forventer noen smittebombe når barnehager og skoler åpner. Selvsagt sier de det – og forhåpentligvis har de rett. Men de uttrykker også bekymring for at det skal eskalere, og at vi her i nord skal miste den relativt gunstige situasjonen vi har hatt til nå. Ifølge smittevernlegen beveger vi oss på en knivsegg. Jeg er altså ingen ekspert på smitte, og heller ikke på kniver. Men for meg høres det ganske skummelt ut å bevege seg på en knivsegg. Det må være stor fare for å bli skadet, og rimelig lett å falle ned.

Jeg er heller ingen ekspert på samfunnsøkonomi, men jeg antar at det er her det begynner å bli virkelig vanskelig. For hvor lenge tåler samfunnet vårt og økonomien vår at alt er stengt og alt er satt på vent? Hvor mange konkurser og tapte arbeidsplasser skal vi si at et menneskeliv er verdt? Hvor mange besteforeldre og oldeforeldre skal vi ofre for at ungene våre skal få gå på skolen igjen og vi foreldre skal få slippe å være lærere samtidig som vi prøver å yte vårt beste fra hjemmekontoret? De gamle skal jo uansett snart dø… Jeg tipper at de som vurderer koronatiltakene ikke tenker akkurat sånn. Men kanskje er det heller ikke så langt unna.

Så får vi se da, hvordan det går når vi nå skal slippe viruset litt mer fri. Kanskje har vi kjøpt oss den kritiske tida vi trengte for å forberede helsevesenet og få på plass litt mer smittevernutstyr. Kanskje får vi den kontrollerte veksten i antall alvorlig syke som vi har regnet oss fram til at vi vil få. Kanskje kan vi klatre kontrollert ned fra knivseggen og puste rolig ut – og etter hvert kaste oss om halsen på alle vi møter og ha tidenes fest for å feire at vi vant over det jævla koronaviruset. La oss håpe det.


Artikkeltags