Gå til sidens hovedinnhold

«Skulpturlandskap Petter Dass»

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Professor emeritus Nils Magne Knutsen fyrer av en bredside mot undertegnede som våger å stille kritiske spørsmål ved Petter Dass´ etablerte ettermæle og tankegods.

Ukvemsordene sitter løst. Dette må tydelig ha falt ham tungt for brystet.

Mitt hovedpoeng var, og er, om det er riktig å bruke 2,35 millioner fylkeskommunale kroner på å reise enda en bauta av dikterpresten på Alstahaug. Og jeg spør som gammel, kritisk journalist – men framfor alt som skattebetaler, opptatt av hvordan våre felles midler forvaltes av de folkevalgte. En akademisk debatt om hvorvidt Petter Dass´ omfattende dikting var fantastisk, veldig god, bare god, eller mindre bra, og intrikate tolkninger rundt dette, overlater jeg til kjennere som har kompetanse til det.

For øvrig kan jeg skyte inn at jeg har absolutt sans for Petter Dass´ topografiske dikting. Nordlands Trompet står velbrukt i min bokhylle. I min siste bok «Sagakysten – i vikingers kjølvann» (2018) har jeg karakterisert Petter Dass´ diktning som ruvende. Petter Dass-museet har også fått sin plass mellom mine permer. Så er det avklart.

Knutsen skal ha honnør for frisk språkbruk. Men jeg stusser over hans retorikk, manglende presisjonsnivå og pussige sammenligninger. Det er ikke egnet til å overbevise. De vesentlige bemerkningene mine kommenterer han overhodet ikke. Og han siterer meg direkte feil. En gjennomsnittlig avisleser vil se det øyeblikkelig.

Sitt tyngste, verbale skyts retter han imidlertid mot historiker og forfatter Kåre Hansen, som han beskylder for å ha «en absurd logikk, og har produsert et sammensurium av fakta og sjikane gjennom 20 år». Nå er det faktisk slik at Kåre Hansens bøker og dokumentasjon har fått anerkjennelse også i universitets- og teologiske kretser. At professor emeritus Nils Magne Knutsen misliker det, legger han ikke skjul på. Kanskje ønsker han at hans bok «Petter Dass – prest – pedagog – humorist» skal være det dokument ettertiden skal omfavne?

Knutsen framhever diktet «Mammons Regimente» som et bevis på Petter Dass´ livslange, negative syn på rikdom og makt. Vel, nå er det nå en gang slik at nyvunnet rikdom og makt kan endre et menneskes karaktertrekk og handlingsmønster relativt raskt. Ludvig Holberg ga samtiden et slående eksempel på det med Jeppe.

Apropos Petter Dass og samene; det er mulig jeg også har en absurd logikk, og konkluderer feil (i dårlig selskap som jeg tilsynelatende er). Men jeg synes det har begrenset verdi å skrive vakkert om samene over sju sider, hvis man bruker de to siste til å demonisere dem. Samtidens holdninger, som Knutsen refererer til, var selvfølgelig preget av kirkens syn. Samenes status og likeverd var langt bedre i norrøn tid, da begge befolkningsgruppene hadde en polyteistisk tro (flere guder). Men samene fikk raskt hedning-stempel da kristendommen fikk fotfeste. Og resten av den sørgelige historien kjenner vi. Men Petter Dass var opplagt human i forhold til sin kollega Thomas Von Westen, samenes kompromissløse «apostel» som brukte hardhendt tukt i sin iver etter å plante kristendommen ettertrykkelig i samiske hjerner. Religion har som kjent alltid vært et særdeles velegnet redskap for makthavere til å undertrykke mennesker.

Men tilbake til sakens kjerne: Grenseløs beundring for Petter Dass´poesi alene, bør ikke være utslagsgivende for fylkeskommunale millioner til nok en bauta av barokkpresten. Og når jeg oppfordrer fylkespolitikere til å studere litteraturen før de fatter et vedtak i denne saken, så mener jeg selvfølgelig litteratur i utvidet forstand. Også de kritiske bemerkningene om Petter Dass som er publisert.

Jeg er nemlig ikke overbevist om at enkeltpersonene eller gruppen som har fremmet forslaget om en ny Petter Dass-bauta har skjøvet disse opplysningene først over politikernes skrivebordskant.

Les også

Fakta og sjikane om Petter Dass

Kommentarer til denne saken