Regjeringens forslag om lakseskatt har medført store overskrifter, protester og dommedagsprofetier fra oppdrettsnæringen, men det er jo ikke overraskende.

Storeier Helge Møgster i sjømatselskapet Austevoll Seafood frykter at forslaget om grunnrenteskatt vil stoppe all videre utvikling av lakseoppdrett i Norge. Toppsjefen i Mowi, et av verdens største sjømat- og havbruksselskaper og som eies av nullskatteyteren skipsreder Fredriksen, Ivan Vindheim, er sjokkert og veldig skuffet. Han mener dette rokker ved hele utviklingen av norsk havbruksindustri.

Nå blir det mørkt

Administrerende direktør Geir Ove Ystmark i Sjømat Norge mener at med dette slukker Senterpartiet og AP lysene i husene langs kysten og tvinger arbeidsfolk til å henge arbeidsdressen på kroken.

Truslene om utflagging blir selvfølgelig til stadighet nevnt.

Slik det fremstilles, skulle en nesten tro det ikke fantes bosetting og sysselsetting langs kysten før oppdrettsnæringen startet for om lag 60 år siden. Slike utsagn tyder på manglende kunnskaper og historieløshet.

Omfattende fiskeri

Som eksempel på tidligere bosetning, kan jeg nevne ytre Helgeland med tusener av holmer og øyer. Dette området kalles ofte «Støvlelandet» da dybden mellom øyene er liten, noe som var gunstig for torskerusefiske, et fiske som ble drevet av et stort antall fiskere. Brønnbåter kom hver uke og lastet levende kysttorsk fra fiskernes kummer. Fisken ble fraktet til Trondheim, Bergen og Oslo. I tillegg til rusefiske, fantes et stort antall kystfiskere og større fartøyer som drev Lofot- og Finnmarksfiske. Et rikt rekefiske ble også drevet i nære farvann. Det var lys i alle hus, der var skole, posthus og fiskemottak på nesten hver eneste øy.

Dette var imidlertid før oppdrettsnæringen ble etablert, rett i oppvekstområdene for reker, flyndre, uer og kysttorsk. Resultatet er at tidligere livskraftige samfunn er fraflyttet og lysene slukket fordi den nye «industrien» ødela hele næringsgrunnlaget. Kysttorsken er nå rødlistet mens reker og flyndre er borte.

Kapitalen råder

Det hersker ingen som helst tvil om hvilke katastrofale miljøskader oppdrettsnæringen har medført. Jeg har selv opplevd at rike fiskeplasser er lagt øde etter bare få år med oppdrettsindustri. Når gass begynner å sive opp fra bunnslammet og utgjør en fare for oppdrettsfisken, flyttes hele anlegget til et nytt sted. Samme operasjon gjentas etter noen år når gassen siver opp.

Det er utrolig at man ikke har fått med seg katastrofen langs kysten. Havforskningsinstituttet burde ha ropt et varsku for lenge siden, men vi husker jo en tidligere fiskeriminister som uttalte at Havforskningsinstituttet burde spille på lag med oppdrettsnæringen. Det er kapitalen som råder.

Ubotelig skade

Den ubotelige miljøkatastrofen oppdrettsnæringen har medført er dessverre lite omtalt. Det er oppdrettsanleggene langs kysten som har slukket lysene i husene. Denne industrien har tatt bort eksistensgrunnlaget for kystfiskerne. Kystfiskeren er langt på vei utryddet, og de få kvotene som er igjen er samlet på få hender på grunn av systemet med sammenslåing av fiskekvoter.

Man trenger ikke være forsker for å skjønne dette. Både fiskere og andre som er opptatt av ødelagt fugleliv og fisk som er borte, skjønner dette langt bedre enn forskere i myke kontorstoler.

«Ufarlig» lusegift

Den 10. september 2018 publiserte IRIS (Internasjonal Reseach Institute of Stavanger) ny forskning som viser at lusegiften som brukes i oppdrettsnæringen er langt farligere enn antatt. Over 120 000 tonn er pøst ut i havet de siste årene. Forskningen viser at det mest brukte lusemiddelet er ødeleggende for reker og miljø, lengt verre enn man tidligere har trodd. Funnene var alarmerende, og forskerne anbefalte myndighetene å stoppe bruken av hydrogenperoksid.

Fiskeoppdrett i sin nåværende form har pågått i 60 år, men først nå forteller forskerne om skadevirkningene ved avlusing. De har rett og slett ikke gjort jobben sin. Bransjeforeningen Sjømat Norge har hele tiden omtalt Hydrogenperoksid som ufarlig for miljøet: «Hydrogenperoksid krever store volumer for hver behandling. Ved bruk brytes det imidlertid raskt ned til vann og oksygen.»

Manglende dokumentasjon?

Nå viser imidlertid forskningen at Hydrogenperoksid skader og dreper reker – selv i svært fortynnet form. Tidligere har det vært hevdet at det manglet dokumentasjon på det som rekefiskerne lenge har visst og sagt – at kjemikalier fra oppdrettsnæringen dreper krepsdyr og reker i områdene den brukes.

Det burde være mulig å tenke og se hva som har skjedd med reker, krabber, kveite og kysttorsk, selv uten denne dokumentasjonen. Myndighetene burde for lenge siden satt foten ned for denne raseringen av kysten. Nesten 60 år med oppdrett burde være lang nok tid til å se miljøødeleggelsene oppdrettsnæringen medfører.

I Florida, Danmark og Island har man for lengst flyttet oppdrettsproduksjonen ut av havet og inn i lukkede anlegg.

Forskere i Akvaplan-nivå i Trondheim har gjort flere feltforsøk for å undersøke hvordan Hydrogenperoksid sprer seg fra stedet det brukes. Sluttrapporten konkluderer med at Hydrogenperoksid, selv i fortynnede løsninger, skader og dreper reker flere kilometer unna der giften ble anvendt.

Dikteren Arnulf Øverland skrev «Du må ikke sove», men det er nettopp det norske myndigheter gjør.

De lever i tilsynelatende koma over den lønnsomme oppdrettsnæringen mens våre rike havressurser ødelegges. Jeg er fristet til å sitere Øverland nok en gang:

«Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør.»