Det kan se ut som kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil score politiske poeng med å løse sin oppkonstruerte «realfagskrise». Medisinen han foreskriver er tvangsopplæring av lærere. Eller «kompetansehevingskravet» som det så fint heter. Dessverre tror jeg stuntet står til strykkarakter blant de 38.000 lærerne som blir pålagt minst et grunnfag innen matematikk, norsk og engelsk innen ti år. Mange av dem, blant andre Håvard Tjora, mener det er som en «real spyttklyse i ansiktet» til lærere som har jobbet lenge i skolen. I en kronikk i Aftenposten hudfletter han tiltaket.

At yrkesgrupper blir pålagt større krav er dog intet nytt. Her i Bodø hadde vi for noen år tilbake en konflikt på bakgrunn av at ambulansearbeidere måtte bestå fysiske tester for å forbli i yrket. Samfunnet endrer seg og således også arbeidsoppgavene. Det må vi tåle. Men, å legge alt av skjønn på hylla og drive regelrytteri overfor lærere som har jobbet i skolen i en mannsalder, blir for dumt. Tjora har for eksempel fordypet seg i matematikk på skolen, har jobbet 18 år i skolen, men er fremdeles ikke kompetent nok til å være lærer, ifølge kunnskapsministeren. Det jeg imidlertid reagerer mer på enn kompetansekravet, er at politikerne ser ut til å tro at det er lærernes feil at 1/3 av ungdommene våre ikke fullfører videregående. Jeg skal ikke påstå at enkelte lærere ikke kan bli bedre, men jeg drister meg til å mene at kunnskapsministeren her begynner i helt feil ende.

Her er kunnskapsministerens tilsvar.

Vi kan jo begynne med rekrutteringen til læreryrket, som er tidenes dårligste. Så dårlig at staten vil slette 160.000 kroner av studielånet til framtidige lærere for å få flere til å velge utdanningen. Kunnskapsdepartementet er spesielt bekymret for lærermangelen i Nord-Norge. Det estimeres at landsdelen vil ha behov for minst 4000 nye lærere de neste ti årene. Men dessverre tror jeg ikke en slump penger vil veie opp for den lærerforakten og mistilliten som myndighetene utviser.

Lærernes kjerneoppgave er å undervise. Ja, i en perfekt verden kanskje. Men hvordan undervise Pål, som sitter på gangen og skjelver av angst? Eller Pia, som nekter å spise og så vidt klarer å holde seg våken i timen? Læreren anno 2017 er like så mye fredsmegler, psykolog og forelder. Flere og flere oppgaver blir flyttet inn i klasserommet – ganske enkelt fordi de fleste skoler ikke har tilstrekkelig med helsesøstre, assistenter og spesialpedagoger til å dekke behovet. Nordland er det fylket med den høyeste andelen barn med en psykiatrisk diagnose. Det gjenspeiles ikke i antall lærere i klasserommet. Eller helsesøstre på skolen. Dessverre. Jeg har i denne spalte flere ganger kritisert det jeg mener er en for realfagsrettet skole. En skole som passer perfekt for en del barn, men overhodet ikke for en god del andre. Det er et udiskutabelt faktum og enda en utfordring som lander på lærerens skuldre. Dersom kunnskapsministerens mål er en bedre skole, med flere barn som trives og lykkes, burde han kanskje begynt i en annen ende enn å pisse politikk på dem som skal gjøre denne jobben.