Jeg leste debattinnlegget til Stein Sneve, med overskriften «Problemet er ikke lengden på barns skjermtid, men hva de bruker den til» og ble litt forfjamset. Å påstå at mengden skjermtid ikke er en del av problemet er vågalt, og spinn hakkende galt. Klart har hva vi fyller skjermtiden med noe å si, men mengden konsum er absolutt hovedproblemet. Vi blir frastjålet tid og fokus, tid og øyeblikk for refleksjon, læring og dagdrømming.

Vi har professorer ved universiteter som rapporterer om studenter som ikke kan lese, vi har fått en foreldre-mot-digital-skole-aksjon, der foreldre som er mot skjermbruk har samlet seg i tusentall på bare få dager. Og den mest omtalte boken i vår del av verden er for tiden Stjålet fokus av journalisten John Harris, boken beskriver konsekvensene skjermen har på vår konsentrasjon.

Skjermbruk har blitt en stadig mer integrert del av vår hverdag, spesielt i de siste årene. Med økende teknologisk innovasjon har vi nå tilgang til flere skjermer enn noen gang før: smarttelefoner, datamaskiner, nettbrett, smartklokker og TV-er er alle vanlige enheter som vi bruker på daglig basis.

Det er ikke uvanlig at et menneske ser på skjerm mellom 10-15 timer om dagen. På et par generasjoner går vi fra ingen skjermtid, til å nesten ikke ha skjermfri. Så store endring skjer ikke uten store konsekvenser.

Folkehelseinstituttet gir oss råd om barn og skjermbruk, blant annet anbefales det kun én time skjermtid for et barn på 5 år. Denne timen brukes fort opp i barnehage og skole, hvor det også er en økende bruk av skjerm. Videre råder Folkehelseinstituttet om at barn under to år bør holdes unna skjerm, og at det beste for barn er så lite skjermtid som mulig.

Å bli stimulert av skjermer store deler av dagen har en negativ innvirkning på vår evne til å slappe av og dagdrømme. Vi mister evnen vår til å kjede oss. Å ha ledig tid der vi ikke gjør noe spesielt, kan faktisk være svært nyttig for å gi hjernen vår tid til å hvile og reflektere. Men når vi hele tiden er underholdt av skjermer, blir det vanskelig å finne disse øyeblikkene for å dagdrømme og la hjernen vår utforske andre tanker og ideer. Dette kan ha konsekvenser for vår kreativitet og innovasjon, da mye av innovasjon kommer fra å la tankene vandre og utforske nye ideer. I stedet for å bli inspirert av verden rundt oss og la tankene våre streife fritt, blir vi fanget av skjermene våre og mister mange muligheter for å reflektere og utforske.

Jeg har i det siste snakket med idéhistoriker og forfatter Hilde Østby, hun har har skrevet en bok på temaet og har nylig skrevet kronikken «Dagdrømmingen som forsvant» i NRK Lytring. Hun refererer til forskning som er gjort på det vi kaller dødtid, og hvordan dagdrømming er helt sentralt for hukommelse og dyp læring, både for voksne og barn. Hun skriver om mental helse og fysisk aktivitet, og hvordan dette er i negativ endring i møte med skjermbruk og kontinuerlig stimuli fra mobiltelefon.

Skjermfri og vår evne til å dagdrømme har nemlig med kreativitet og aha-øyeblikk å gjøre – rett og slett det som er menneskets store styrke og glede. Denne evnen må vi forsvare og hegne om! Vi må heller legge til rette for at vi har mindre skjerm og flere øyeblikk til dagdrømming i livene våre. Dagdrømming skaper fremtidsvisjoner, noe som gir håp og retning i livet – det er nesten som et slags antidepressiva.

Så hvordan kan vi i felleskap bidra til mindre skjermbruk i livene våre? Det er lett å si at hver og én er ansvarlig for egen skjermbruk, og at det er individets oppgave å begrense bruken. Men det er viktig å huske på at staten har en sentral rolle i å beskytte sine innbyggere, inkludert deres fysiske og mentale helse. I sin tid regulerte NRK sendetiden for at ikke glaning på boksen skulle gå utover familiære og huslige nødvendigheter. Regulering av skjermbruk, og da særlig på offentlige arenaer som skole bør være et viktig tema også fremover. Det foregår allerede store debatter på området i EU, og ikke minst store spørsmål knyttet til KI (kunstig intelligens), noe som vil innta alle våre digitale flater de neste årene.

Så vi må oppfordrer hverandre til å begrense tiden vi bruker foran skjermene og ta pauser for å la hjernen hvile og dagdrømme. Ved å være mer bevisste på vår skjermbruk og ta aktive valg for å begrense den, kan vi fortsatt dra nytte av den gode teknologien samtidig som vi tar vare på vår mentale helse og evne til å dagdrømme og utforske nye ideer.

Igjennom jobben min i Salten kultursamarbeid er jeg så heldig å få jobbe med et prosjekt som heter Drømmer i Salten. Oppgaven vår er å løfte store og små drømmer vi alle bærer i oss, og rette fokuset mot nettopp denne fantastiske egenskapen vi mennesker har. Vi håper prosjektet vil inspirere flere til å utforske sine drømmer, og bidra til refleksjon rundt de daglige skjermfrie øyeblikkene vi alle bør dagdrømme i. Så konklusjonen må være - ta tiden og drømmene dine tilbake, og bruk mindre tid på skjerm.