Jeg har møtt, og møter så mange skeptikere. Både på jobb, og i privat sammenheng. La meg starte med konklusjonen, skeptikere er drepene for de fleste initiativ, og bringer sjelden verden fremover. Jeg tror ikke jeg kan huske en skeptisk oppdager, eller innovatør?

Vil du være Solan Gundersen morgenfugl, barnefødt optimist og sikker på at alt løser seg, ukuelig optimist. Eller Ludvig, figuren med tydelig angst for gjennomgripende forandringer, skikkelig skeptisk. Han vil egentlig bare stå helt stille, alt skal være sånn det er….

Og la det være sagt med en gang, det å stille kontrollspørsmål er ikke å være skeptisk. Men stort sett ødelegger skeptikerne mer enn de skaper, de hindrer utvikling og gjøre oss «gale» og litt kreative ubrukelige. Skeptikere er skikkelig energitømmer, de kan få deg til å oppleve en skikkelig opptur, som en gedigen nedoverbakke, farlig!

For de av oss som har stått frem i offentligheten ovenfor skeptikere, er parallellen til Tobias i tårnet enhver variant over spørsmålet ”men skal man ikke være skeptisk til skeptikerne da?” Bare sånn i fall dere skulle bli fristet: Vi har hør den før … Vi er til og med tilbøyelig til å bli litt … irritable av den.

Sånn som når du fremlegger eller foreslår noe du selv synes er helt genialt, og skeptikeren viser med hele sin kropp… skeptisk skeptisk skeptisk. Da skal du ha svært mye guts for å ikke minst mote.

Hvem er disse plagsomme, litt selvgode skeptikerne? En sammensatt gjeng, ofte mennesker som har vært lenge i en bedrift. Ellers stått stille i livet sitt? Det kan være begge kjønn, men min opplevelse er at det er litt i overkant voksne menn som liker å bli sett, og vise hvor dyktige de er. De er ofte glad i høre sin egen stemme, og innleder ofte med; «ikke for å såre», «dette må du ikke ta personlig», «med min erfaring» osv.

Men, også fremadstormende «blåruss» som ønsker å briljere med sin teoretiske kunnskap kan ofte være skeptikere på vei opp, særlig om det kan gi de litt kred. Disse går over «lik» for å vise hvor dyktig de er, og hvor viktig deres teoretiske modeller og skolekunnskap er. Makan, teori er, og blir teori.

Jeg hørte en historie fra en kollega innen dagligvarebransjen som hadde opplevd superøkonomen som har kommet inn i salgsorganisasjon. Fått de økonomiske parameteren opp til «all time high», men glemt kunden og salget. Ups, - der var alt på plass foruten topplinjen, og da blir som kjent resultat i kroner, altså bunnlinjen svært dårlig, selv om prosentene er genialt bra. Kjennetegn, ofte går disse under navnet konsulent.

Men det kommer selvsagt lite godt ut av å filleriste spørsmålsstillere, heller ikke verbalt. Ikke minst fordi spørsmålet i ny og ne kommer fra personer som faktisk lurer. Og det er kanskje grunn til å lure?

For et en del utrente ører lyder nok den skeptiske tale mistenkelig som et altomfattende knefall for naturvitenskapen – og for de mest etablerte deler av den på toppen av det hele. Så la meg til en avveksling ta spørsmålet på alvor.

Det rette svaret er ”ja”. Man skal være skeptisk til skeptikere. Det er faktisk det som er hele poenget. Man skal ikke tro på noe bare fordi det står noen på en talerstol og sier det eller fordi noen har lagt ut noe på en nettside, eller en blogg må vite.

Men: Skal man først være skeptisk bør man være skikkelig skeptisk. Man bør være skeptisk på den best mulige måte. Og det er ingen som er så flinke til å være skeptisk som skeptikerne.

Jeg vet hvem jeg heier på, Solan Gundersen is my man :blush: