Koronakrisen har det siste året opptatt mesteparten av verdens oppmerksomhet. Norge er et av de land som har kommet best ut av den, tross en elendig beredskap. Det skyldes en kombinasjon av handlekraft og flaks.

Når det gjelder en annen – og på sikt enda mer alvorlig krise – synes den samme handlekraft å mangle helt. Tirsdag kom SSB med nye tall som viser at Norge i 2020 ikke nådde sine klimamål for året.

Riktignok gikk klimagassutslippene ned med 3,2 prosent, men målet var satt høyere. Dessuten skyldes antakelig mye av nedgangen den bråstoppen pandemien påførte norsk økonomi i mars 2020.

Uten den tyder det meste på at regjeringen ville vært enda lenger unna å nå de mål den hadde satt seg. Og det er til og med mål som i utgangspunktet var svært beskjedne i forhold til å nå målene i Parisavtalen.

Under pandemien har det vært snakket mye om solidaritet mellom generasjoner. Ungdom, som er svært lite utsatt for smitte, har satt sine liv på vent for å beskytte de eldste blant oss.

Når det gjelder klimapolitikken blir det mer og mer åpenbart at solidariteten ikke går begge veier. Det virker mer og mer som om dagens generasjon er fornøyd med å skyve problemene foran seg, og satse på at de som er unge i dag løser dette for dem.

I stedet for en modig og foroverlent klimapolitikk har vi derfor fått de små skritts strategi hvis hovedformål synes å være ikke å tape velgere på kort sikt.

En årsak til at det er blitt slik er nok Norges store avhengighet av olje og gass. Men i løpet av de siste ukene har det skjedd dramatiske endringer innen denne sektoren som også Norge må ta inn over seg.

Det som har skjedd er et veiskille, sier sjefanalytiker i Nordea, Thina Saltvedt, til NRK. Årsaken er at kravet til endring nå ikke bare kommer fra klimaaktivister, men også fra oljeselskapenes eiere og bransjens egne organer som IEA.

I USAs største oljeselskap Chevron stemte for eksempel et stort flertall av aksjonærene nylig mot styrets strategi og gikk inn for at selskapet skal redusere utslippene.

Dette må også få følger for norsk oljesektor. Den har i dag blant verdens ledende teknologiske miljøer, men om de henger fast i en gammel vekststrategi blir de fort forbiløpt av gigantene ute.

Idet disse ser de enorme økonomiske mulighetene som ligger i et grønt skifte kan det komme til å skje svært raskt. Det holder derfor ikke lenger å mene at markedet og endret forbrukeratferd skal få oss gjennom krisen, mens oljesektoren kan fortsette som før.

Det vi trenger nå er derfor modige politikere som kan bidra til omstillingen. Ikke bare av hensyn til klimaet, men også norsk industris framtid.