«Det er ikke monumentene som lærer oss historie. Det er ruinene», mente den svenske forfatteren og teaterkritikeren Carl Hammarén (1923-1994). Det mener tydeligvis også mange av dagens aktivister.

I kjølvannet av politidrapet på George Floyd og «Black Lives Matter»- protestene krever stadig flere at statuer og minnesmerker over personer aktivistene mener var rasister, skal fjernes. Søndag rev demonstranter en 100 år gammel bronsestatue av slavehandler Edward Colston og kastet den på sjøen; slik slavehandleren selv gjorde med slaver som døde under transport. En statue av Winston Churchill, som også beskyldes for å være rasist, ble tagget ned. Etter at en statue av kong Leopold II ble vandalisert av antirasister, fjernet Antwerpen den. Kongen var åpenbart rasist med titusenvis av liv på samvittigheten i tidligere belgisk Kongo. For å nevne noen eksempler.

Riving av prangende monumenter er ikke noe nytt. Flere tidligere diktatorer er bokstavelig talt brutalt revet ned av sokkelen. At monumenter over historiske skikkelser vekker harme i dag, er heller ikke vanskelig å forstå. For europeere er Churchill symbolet på seieren over Nazi-Tyskland. For andre, med røtter på andre siden av jordkloden, et symbol på Storbritannias kolonivelde.

Problemet oppstår når iveren etter å statuere eksempler i den gode saks tjeneste glir over i det meningsløse. Et maleri i bystyresalen i Bergen, malt på bestilling i 1762, er forslått tatt ned fordi motivet nå påstås være rasistisk. Selv om kunstneren uttrykkelig har beskrevet en helt annen forklaring. Maleriets tittel er «Rettferdighet». I Sverige oppfordrer en antirasist, aktivist og debattant, med flere tusen følgere på sosiale medier, folk til å rive statuer av Carl von Linné (1707-1778), fordi Linné må ansees å være rasebiologiens far. Linné ble berømt for å klassifisere alle dyre- og plantearter som var kjent på hans tid. Flere tusen har underskrevet på et opprop om at statuer av Winston Churchill og Ludvig Holberg, som står i Oslo, må fjernes.

Skal denne tankegangen følges, må synlige minner om det meste av vår fortid fjernes. Den norske sjøkrigshelten Peter Wessel Tordenskiold (1690-1720) for eksempel, startet sin maritime karrière som dekksgutt på et dansk-norsk slaveskip. Da kan vel ikke Bodø være bekjent av å ha ei gate oppkalt etter ham? Forfatteren Knut Hamsun var udiskutabelt rasistisk i sin beskrivelse av samene. Holdningen til jøder var - diplomatisk sagt – tvetydig. Skal vi ikke bare rive bysten av forfatteren som ble avduket på Hamsund i Hamarøy i 1961? I det minste slutte å legge ned blomster hvert år på forfatterens fødselsdag? Og vips! Problemet løst?

Selvfølgelig ikke. Ingen kan løpe fra historien. Sett med dagens briller og standarder, er det knapt noen historiske skikkelser som holder mål. Ingen vanlige folk heller, for den saks skyld. Monumenter og statuer er en håndfast påminning om historiens gang; på godt og ikke minst på vondt. At noen blir provosert av en statue som får oss til å huske vår egen historie, får så være.

Å rive dem, ender ingenting. Holdninger lar seg ikke så lett kaste på historiens skraphaug.