Fotball-EM nærmer seg slutten og neste stopp for dem som er opptatt av toppidrett er OL i Tokyo. Forfatteren Frode Saugestad fra Bodø gjorde, via en kronikk i Aftenposten, meg nettopp oppmerksom på at mesterskapet i Japan blir historisk: For første gang skal en transkvinne delta i OL. Sjansen for at hun vinner er stor. Men er det rettferdig? Er det slik vi vil ha det?

Bare for å ha det helt klart: Dette handler ikke om manglende respekt for transkjønnede kvinner eller rettighetene til personer med kjønnsinkongruens. Dette handler om rettferdighet innen idretten, om å ta vare på den grunnleggende forutsetningen for sport: deltakerne konkurrerer på likt grunnlag.

Den historiske kvinnen er vektløfteren Laurel Hubbard, og hun skal representere New Zealand i OL. Hubbard var godt voksen (35 år) da han valgte å skifte juridisk kjønn fra mann til kvinne. Det gjorde at Laurel gikk fra å være en relativt svak vektløfter resultatmessig som mann til å kjempe blant de aller beste som kvinne.

I Tokyo kommer altså Laurel Hubbard til å være blant favorittene i sin klasse, først og fremst fordi hun har vært mann og rent biologisk har andre forutsetninger enn sine konkurrenter.

Der finnes et regelverk som idrettsbyråkratiet mener skal fungere slik at en transkvinne ikke får urettmessige fordeler. Der heter det at utøvere som har gått igjennom en mannlig pubertet, og har redusert testosteronnivået (under 10 nmol/L) sitt over en periode på 12–24 måneder, kan de konkurrere i kvinneklassen.

Problemet er bare at selv med en slik testosteronreduksjon vil transkvinner fortsatt kunne ha fem ganger så høyt testosteronnivå som kvinner.

Og da står vi overfor det som er dilemmaet her: Skal inkluderingen av transpersoner vektes tyngre enn prinsippet om en rettferdig konkurranse?

Frode Saugestad er ikke i tvil:

– Skal idretten ha et minimum av mening og integritet, må resultatene ha troverdighet. Da trumfer rettferdig og trygg konkurranse spørsmålet om inkludering, skriver han.

Her er det lett å si seg enig med forfatteren. De fysiske forskjellene mellom kvinner og menn er så store at det ikke går an å la alle konkurrere i samme klasse. Derfor er idretten delt inn som den er. Så når disse fysiske forskjellene fortsatt er der etter et kjønnsskifte, er det i mitt hode naturlig å si at transkvinner ikke får delta.

Kampen for inkludering og respekt for transkvinner må i stedet fortsette på andre områder. Dessverre er det mye å ta tak i her, men dette må altså ikke få ødelegge idretten.